Spania forandret meg

Nå ligger jeg i sengen og tenker tilbake på fantastiske Oliva Nova. Når jeg skriver dette er det en uke siden teamet kom hjem fra en utrolig flott motivasjonstur til Spania. Jeg har brukt denne uken på å la alle inntrykk fra Spania synke inn, og dem var det mange av. Kvelden jeg kom hjem skrev jeg på instagram «Sitter igjen med et hav av følelser som bruser i kroppen. Jeg er så takknemlig for muligheten teamjegliker har gitt meg. Jeg er så STOLT over meg selv, over egen innsats og viljestyrke under alle treningsøktene til Christian og Anette. Jeg pusha meg selv til jeg ikke klarte mer. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker tilbake på den uka vi nettopp har lagt bak oss. For noen modige og fantastiske jenter og gutter teamjegliker består av! Jeg er rørt over samholdet vi skapte fra dag 1 – teamledere, coacher, faddere og kullmedlemmer om hverandre. Jeg har lært så mye om meg selv denne uken, og blitt enda mer bevisst på hvor gode vi mennesker kan gjøre hverandre.» Når jeg leser dette kjenner jeg at jeg blir varm om hjertet på nytt.

Jeg heter Ulla Christine, er 30 år og bor i Aurskog utafor Lillestrøm. Jeg oppdaget teamjegliker da venninna mi ble med i kull 6. Det var morsomt å følge hele teamet, og venninnen min samt mange andre fikk helt fantastiske resultater. Jeg har en lang historie med mye mobbing, dårlig selvbilde og hadde nylig vært igjennom et veldig tøft samlivsbrudd. Jeg lovet meg selv at 2018 skulle bli året jeg satte meg selv først, jeg skulle si ja til de tingene jeg vanligvis ville sagt nei til, og jeg skulle ta utfordringer på strak arm. Jeg sendte inn søknad og var så heldig at jeg fikk tilbud om å være med i kull 7.

Jeg visste at deltakelse i kull 7 ville koste både penger, blod, svette og tårer og jeg bestemte meg på forhånd for at alle samlinger samt Spaniatur måtte passe overens med turnusjobbingen min. Det var som et tegn fra oven da alle samlingene havnet på frihelgene mine, og Spaniaturen havnet på friuka mi. Å bli med på Spaniaturen har for meg vært en enda større utfordring enn å bli med i selve teamjegliker og kull 7. Mobbing, overvekt og dårlig selvbilde har gjort at sommer og varme har vært et helvete for meg hele livet. Jeg har aldri turt å gå i shorts og singlet, jeg gikk alltid i lange bukser og store topper for å skjule både armer og mage. Dere kan tro dette var varmt. Det er så mange aktiviteter og opplevelser jeg har gått glipp av, spesielt på sommeren fordi det har vært flaut for meg å vise hvor dårlig form jeg er i, hvor lett jeg svetter, vise at jeg ikke tør å kle av meg osv. Det var først for et par år siden at jeg turte så smått å kle av meg, tørre å bade foran andre, kjøpte min første shorts osv.

Med målet for 2018 friskt i minnet meldte jeg meg på Spaniaturen uten å blunke, og jeg startet å grue meg med engang. Jeg visste formen ikke var på topp, jeg fryktet at jeg skulle være den eneste «gromme» jenta der, den eneste som var i dårlig form, tenk om de andre ikke likte meg. Det er utrolig hvor mye negativt man forteller seg selv. Jeg tenkte aldri «tenk så gøy å pushe seg selv, tenk så deilig det er når øktene er gjennomført, tenk så spennende å bli kjent med nye mennesker». Jeg var utrolig nervøs før avreise og sov kun 3 timer natten før. Jeg er alltid veldig spent når jeg skal reise til nye steder, og klarer sjeldent å roe meg før jeg kommer frem.

Da vi samlet oss på Gardermoen merket jeg med engang at denne gjengen her kom til å få det utrolig gøy sammen. Vi var en liten gjeng fra kull 7, pluss to tidligere teammedlemmer fra kull 5 og 6. I tillegg til oss var selvfølgelig Anette og Therese med, samt coachene Christian og Gustav. Det tok ikke lang tid før praten satt løst, latteren runget og før vi visste ordet av det landet vi i Alicante. Jeg hadde i forkant fryktet temperaturen i Spania, og ble overrasket over hvor utrolig behagelig temperaturen var og jeg tenkte for første gang «dette kan bli bra». Vi stoppet og handlet alt vi trengte av mat den kommende uka på en lokal matbutikk, allerede her merket jeg samholdet i gruppa. Det er ikke alltid lett å handle i utenlandske butikker, men alle hjalp hverandre med å finne ut av hva man trengte, hvor det fantes, og hadde noen for mye å bære på kom det et par ledige hender. I løpet av kvelden kom vi frem til Oliva Nova, og jeg ble overrasket over hvor stor resorten og hele området var. De fleste var ganske slitne etter å ha reist hele dagen, og det var godt å få innstallert seg i leilighetene. Vi var alle utrolig spente på hva vi hadde i vente.

Vi skulle i hovedsak ha 2 treningsøkter om dagen. Treningsfri ankomst- og avreisedagen, samt ei økt lørdagen. Vi trente hver morgen kl.09 på stranden eller ved bassenget utenfor leilighetene. På kveldene trente vi kl.18 og vi benyttet vi oss av sportssenteret på resorten, og hit tok det en liten halvtime å gå hver vei. Cardio øktene den uken ble innfridd og vel så det, og det var flott å kunne oppleve så fantastiske omgivelser til og fra trening.

Det var i hovedsak Christian som holdt treningene våres, og han var som vanlig ikke nådig. Jeg skal være den første til å innrømme at det var hardt å trene i varmen, to økter om dagen. Jeg husker så godt at jeg tenkte etter første dagen «hvordan skal dette gå». Herfra gikk det bare en vei, og det var oppover. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så givende og gøy å trene to ganger daglig i Spania. Christian lagde helt råe treningsopplegg, som var varierte og givende. Øktene krevde selvdisiplin og samarbeid. Vi trente sammen hele gruppen, vi samarbeidet i par, og vi trente individuelt. Alle svettet, pusta, pesa og ga alt! Jeg hadde gruet meg aller mest til treningene i varmen, både pga. størrelsen og formen min. Jeg syns det var fryktelig tungt til tider og jeg ville mange ganger gi opp, men så hørte jeg alltid «Kom igjen Ulla!» «Dette klarer du» «Du er rå». Jeg har aldri i mitt liv opplevd et samhold som dette, mennesker jeg knapt kjenner står å heier på meg, pusher meg, vil ha meg i mål. Heiaropene deres betydde alt for meg under treningene, og de fikk meg igjennom.

Disse treningsøktene har virkelig vist meg at jeg kan pushe meg selv så utrolig langt. Jeg husker at jeg tok til tårene ved to anledninger under trening i Spania. Den ene var en økt jeg hadde sammen med fadder-Kristina på Christian sin siste trening. Hun pushet meg så hardt, hun hjalp meg med øvelsene jeg syns var tunge slik at jeg skulle klare å gjennomføre, hun motiverte meg til å gi alt, og jeg var så sliten og stolt over meg selv når økta var over.

Den andre gangen var på stranda. Anette kjørte en trening som gikk på intervaller, utholdenhet og kondisjon. Min verste fiende. Vi var helt på slutten av økta, vi skulle være på lag og vi skulle løpe. Når jeg hadde gjennomført 1/3 av løpet slet jeg med å få igjen pusten. Jeg kjente gråten komme og skuffelsen over å ikke være i god nok form, og frykten for å ikke klare å gjennomføre og dermed skuffe laget mitt. Det resulterte i at jeg knakk sammen på stranda i gråt. Anette kommer bort for å spørre åssen det går og alt jeg svarer er «Jeg er så jævlig skuffa over meg selv». Anette ler litt overrasket over utsagnet mitt og svarer «Hæ? Du har ingen grunn til å være skuffa over deg selv! Når man faller sammen og tar til tårene på denne måten betyr det at man har gitt alt!». Jeg fortsetter å gråte og hive etter pusten. Det som skjer videre er at fadder-Kristin kommer bort, løfter opp armene mine så jeg lettere skal få igjen pusten, og når pusten begynner å komme seg sier hun at vi skal løpe den siste runden sammen. Og vi løper i mitt tempo, og vi løper i mål – sammen. Jeg kjenner jeg får klump i halsen når jeg skriver om dette, men jeg syns dette forteller så mye om samholdet og menneskene i dette teamet. Vi heier på hverandre, vi samarbeider og vi gjør hverandre gode. Vi gjør dette sammen!

Noe annet som har vært veldig positivt på denne turen her har vært å få oppleve meditasjon for første gang. Jeg er en ganske stressa person, med altfor mange baller i luften og tanker i hodet til enhver tid, så det å få slappe helt av på stranden med lyden av bølgeskvulp og Gustav som tar oss igjennom meditasjonen var helt helt magisk. Meditasjon er virkelig noe jeg skal ta med meg videre i livet, for jeg har sjeldent kjent en sånn ro før som etter meditasjonen. Torsdagen skulle vi alle ut å spise på restaurant. Christian hadde godkjent menyen som bestod av den møreste biffen jeg noen gang har smakt, med nydelig tilbehør av grønnsaker og et glass vin. Dette var en helt fantastisk matopplevelse, sammen med nydelige mennesker og best av alt – ingen mobiler. Å leve i øyeblikket slik vi gjorde denne kvelden er virkelig noe alle burde prøve, samt gjøre oftere. Jeg skal definitivt innføre noen mobilfrie kvelder fremover.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å bli med til Spania. Jeg har virkelig blitt kjent med meg selv på en annen måte. Jeg har funnet ut at jeg er mye sterkere enn jeg tror. Jeg har aldri opplevd en mestringsfølelse og treningsglede som i Spania. Jeg har aldri opplevd en sånn selvtillit som da jeg kom hjem fra Spania, spesielt på treningsstudioet. Jeg visste nå hvor sterk jeg var, hvor mye jeg kunne pushe meg selv, og økte stort i alle øvelser. Jeg tok svette selfier av meg selv uten å i det hele tatt bry meg om hva andre måtte mene og tenke om det.

Hele holdningen min er annerledes, jeg har begynt å trives i egen kropp og jeg er virkelig stolt av meg selv. Jeg husker at jeg gruet meg for å vise frem kroppen min i Spania, men det tok ikke lang tid før jeg følte meg vel og ikke brydde meg. Det var så flott å se så mange fantastiske kropper, størrelser og fasonger på et sted. Alle like vakre på hver sin måte. Jeg har fortsatt en lang vei å gå for å få et bedre selvbilde, men jeg er godt på vei! Spania gjorde noe med meg, jeg kjenner det inni meg. Teamjegliker har forandret livet mitt, og jeg er så evig takknemlig for å ha teamet i ryggen på denne reisen jeg har valgt for meg selv.

Dette er mitt liv, og det skal være awesome!

 

Mange ganger kommer det tårer bak dodøren

Jeg er vokst opp med Lofotfjellene utenfor døren og havet så langt øyet kan se. Jeg er vokst opp med turer på fjelltoppene, med båten eller i naturen. Jeg har hatt en fin oppvekst. En fin barndom som jeg ser tilbake på med et smil. Jeg har hatt flotte folk rundt meg. Jeg har fått flotte og gode verdier fra dag én.

Jeg er vokst opp i en ærlig og redelig familie, hvor man er åpen, men likevel da jeg var på mitt værste ville jeg ikke at dem skulle se det. De fortjente ikke å se meg slik.

Jeg har alltid vært en glad og sosial person, men har de siste årene fått testet ut dette.

Som barn ble jeg mobbet, kanskje det var helt tilfeldig at det var meg. Men det førte til spiseproblemer. Tiden fra ungdomskolen husker jeg som lite energi, sov ved hver anledning og lite mat. Jeg utviklet meg stadig til en mer og mer usikker person en person som måtte få bekreftelse på alt jeg gjorde. Egne valg var umulige.

Du er 6 år og gleder deg til å begynne på skolen. I den nye rosa sekken din med en hund på og den lilla jakken er du klar for din første skoledag.
Tiden på skolen går, og i tredje til fjerde klasse skjer det plutselig ting. Av en eller annen grunn blir du mer og mer alene. Du blir usynlig, ingen ser deg og blomsterbedet blir det eneste du er med i friminuttene.

Å lese noe høyt blir plutselig det verste som kan skje. Du rekker ikke opp hånden hvis du må på do, du tør ikke.
Om du ikke er med blomsterbedet er du på do. Mange ganger kommer det tårer bak dodøren.
Du tror at alle ser deg, og ser hvordan du har det, så du sier ikke noe.

«Kanskje det er meningen at jeg skal ha det slikt?»

Men sannheten er at det er så skjult at ingen legger merke til hvordan du har det.

Usikkerheten din fortsetter på ungdomskolen. Ja for du er jo vant til å være alene, så hvorfor skal plutselig noen være med deg nå?
Mye skjer på ungdomskolen, så altfor mye.
Alt det fører til at du bruker mer og mer tid på rommet i sengen etter skolen. Dropper matpakken og spiser mindre og mindre. Du har så lite energi, alt du vil er å sove.

På et tidspunkt er du så langt nede at du har det så vondt, du finner noe skarpt..
Du håper ting en dag kan bli bedre.

Ting ble ikke noe bedre da du flyttet for deg selv etter ungdomskolen. Du skulle endelig få gå drømmelinjen din. Dans. Men med lite og feil mat var det ikke så mye energi å hente. Dans ble tilslutt et ork.

Fordi jeg var så sliten.

Som 16-åring mistet du jomfrudommen din, ufrivillig. Du opplevde voldtekt. Det du hadde trodd bare kunne skje i byens store gater i helgene. Men du opplevde det ikke bare en gang men to, men med tre års mellomrom.

Du husker ingenting fra de dagene. Kroppen din har bare blacket alt ut. Du bare stivnet. Når du tenker på det er det et mørkt stort hulerom som lager en stor vond klump i magen din.

Men du setter lokk på det. Med all den bagasjen du har opplevd  hadde du før du var 18 år bodd i to forskjellige fylker og fire forskjellige plasser. Alene.

Hadde du alltid vært rastløs eller ble du det etter hvert som tiden gikk i håp om å få det bedre?

På videregående er du plutselig ikke den stille personen mer. Men den personen som blir elevrådsleder, og politisk aktiv. Du får flere verv i den lille bygda. Du trives.

Men du satt bare lokk på alt, du gjorde deg aldri helt ferdig med det.

Denne bagasjen har jeg med meg. I fjor gikk jeg ut med min historie for meg ville belyse temaet, da voldtekt er et veldig tabubelagt teama, men også avslutte det  for meg selv på en fin måte. Men det hjalp ikke.

Etter å ha søkt på gøy, kom jeg inn på ei skole sørpå. Jeg som aldri skulle flytte lenger sør enn Trondheim.

Jeg takket ja. Det var en veldig blandet følelse, for der i Nord jeg føler meg hjemme. Det å flytte fra Nord til Østlandet var stor forskjell.

Men samtidig var det godt å ikke se de personene mer, de personene som gjorde meg vondt. For i en tid i Nord sluttet jeg å bli med ut, og tok mindre kontakt i frykt med å møte på dem.
Siden det er så tabubelagt teama, var det mange som snudde ryggen mot meg.

Teamjegliker er noe jeg meldte meg på i all hemmelighet men trodde aldri jeg skulle komme med. Å være med i team jeg liker, skulle være nøkkelen til å legge alt bak meg og en ny start for meg.

Nå begynner reisen å gå mot slutten som alle sier. Men min reise er ikke over enda, dette er bare starten.
Kull 6 derimot går mot den siste tiden. En tid jeg har vokst så utrolig mye på.
Jeg husker enda dagen jeg fikk tilbud om å være med. Jeg turte ikke å svare ja, jeg ventet til siste liten. Tankene om at jeg ikke kom til å klare det, jeg var ikke god nok og dette var ikke noe for meg kom hele tiden.
Men det var nå eller aldri, kanskje fikk jeg aldri denne sjansen igjen.

Husker første samling. Jeg hadde dagen før møtt noen av teamjentene og følte allerede at dette her var starten på noe fint.
Men likevel var jeg nervøs. En klump i magen der jeg stod utenfor Asker Treningssenter med disse. Tårer i øyene da fadderne og ledelsen og coachene kom ut.

Nå startet det.

Det var ekte. Jeg skulle få ta del i dette.
Jeg var ikke fornøyd med meg selv, men jeg hadde godtatt det mer og mer. Jeg så ikke hvordan jeg egentlig så ut, hadde gitt litt opp og mistet meg selv litt.

Første samlingen satt jeg igjen med så mye blant annet mye tårer etter foredragene. Og sitatet Anette Marie sa er det jeg sier til meg selv hver eneste dag. Lite viste jeg at noen uker senere skulle teamet bety så mye for meg.

Jeg var den jenta som spurte coachen om jeg kunne få trene kun hjemme. Jeg stod opp kl 4 om morgen for å trene. Jeg kom meg sjeldent i seng før 02. Dette gjorde jeg i 2mnd. (Mye trening og lite søvn dårlig kombo) Jeg gikk så fort det kom en annen person på senteret. Selv etter en øvelse eller 10. Jeg turte ikke å være der. Jeg gråt mens jeg gikk hjem. Jeg skjønte ikke at jeg kunne komme meg igjennom dette.

Men ukene gikk hver treningsøkt var en kamp mot min fortid. Jeg Fikk Flashback til alt det vonde jeg hadde opplevd. Det var ting jeg hadde prøvd å lagt bak meg men hadde ikke gjort meg ferdig.

Husker Spaniaturen. Husker den ubehagelige følelsen der vi skulle stå å improvisere foran alle – helt ut av komfortsonen. Husker jeg spurte deg, Anette Marie, om jeg måtte dette. Men husker også den følelsen jeg hadde når jeg var ferdig.

Dagene har hatt mange tårer, men jeg har fått et nytt liv. Ikke bare har jeg fått en vektnedgang dobbel så større enn jeg hadde som mål. Jeg har forandret meg så mye innvendig.

Jeg mediterer. Jeg tenker. Lever og handler.

Jeg trener ikke klokken 05.00 mer. Det er enda litt ubehagelig, men jeg er der dag som kveld. Jeg har en stolthet og en trygghet. Jeg skrur på musikk og blir i min egen verden. Jeg drar når jeg føler for å trene, og det er så deilig å ikke stresse og ikke bruke energi på det. Øktene blir så mye bedre å.

Jeg har slettet apper og prøver og være mer og mer frakoblet. Etter oppfordringen du, Anette Marie, ga til teamet.
Jeg tok utfordringa din om å leve frakoblet en uke. Kun meg selv og lydbøker. Lydbøkerne du tipset om.
Den uken ga meg et syn på ting, hva som virkelig var verdt i livet og hva som egentlig ikke betyr så mye. Man fikk kjenne på en ensomhet. En liten tomhet.

Kjære, teamjegliker.
Dere ga meg et nytt liv. Jeg vil være takknemlig resten av livet. Dere reddet meg da jeg trengte det som mest.

Jenta som vurderte å ta livet sitt i ungdomsårene. Føler endelig har fått en ny sjanse.
Et eventyr.
En reise.
Jeg er så evig takknemelig for nå føler jeg at jeg lever og har livsgnist. Selv om ting er ganske på hode nå så har jeg det bra. For ting er kun på hodet for jeg har snudd på den veien jeg gikk og prøver å lose meg inn på en ny. Denne reisen har vært så surrealistisk jeg har trådd ut av komfortsonen utallige ganger. Jeg har nådd min grense og pushet meg litt til hele veien. Jeg har grått og jeg har smilt.

Nå gleder meg til å fortsette veien på mitt nye liv. Jeg meldte meg på for å lukke en vond tid bak meg. Starte en ny. Få en bedre livsstil! Vekstmålet er nådd.
Og en ny tid har kommet. Jeg styrer nå skuta i den retningen jeg alltid har drømt om men alltid blitt stoppet for hvorfor skal jeg klare dette. Selvtilliten har utspeilet seg i intervjuene jeg har vært i, og nå gleder jeg meg til å leve drømmen jeg alltid har drømt om, fra April!

Denne reisen har også fått meg til å vil teste ut det umulig og jeg skal på den scenen, bare ikke nå i mars for var ikke derfor jeg meldte meg på. Men håper å tror dere ser meg der til høsten.

Teamet har gitt meg venner for livet. De er der i tykt og tynt og jeg er helt sikker på at noen av disse blir jeg å ha livet ut. Flere gode bekjente, nære venner og bestevenner. Noen av de nærmeste jeg har, er takket være denne reisen. Jeg mistet mange venner på denne reisen men har virkelig funnet ut hvem som virkelig er der, og er så evig takknemlig for det.

Takk for at dere Ga meg muligheten. Reisen har vært tung, men så verdt det.
Takk for at dere ga meg en ny start en ny glede et nytt liv.
Takk for at dere har gitt meg de vakreste venninnene!

Ulrika.

 

Danske Michaela (36) deler sin historie.

Gæste indlæg. Du bestemmer ikke selv din barndom, dine forældre og dine gener. Jeg blev voksen og måtte tag ansvar meget tidlig, er vokset om med en far som er alkoholiker og meget voldig, det gjorde at jeg som barn havde meget ansvar for mig selv, min lille søster og min store bror. Min mor arbejdede utrolig meget for og betale regning og for og flygte lidt fra virkeligheden med min far! Vi kunne ikke altid møde op på skolen, for hvis min far havde valgt og slå os i ansigtet, så måtte vi vente til dette ikke var synligt.

Når man vokser op på denne måde, gør det noget med kroppen og ikke mindst hovedet. Jeg var flink på skolen, flink på fodbold og flink på og skjule alt det onde jeg gik igennem.

Forældre som aldrig var på forældremøde, på fodboldkamp eller noget andet socialt.- det forsvarede jeg med alt muligt, for ingen skulle se hvordan det virkelig var i vores familie. Min bror kom ind i er forfærdelig miljø med stoffer og tyveri, som jeg så inderligt ønskede og få ham ud af- men min lille krop klarede ikke det!! Og hjælp fra min far kunne jeg bare glemme, og min mor havde ikke tid, mulighed og psyke til noget.

Mange år går, over 25 faktisk, før jeg tør og sige min far i mod. Jeg er på det tidspunkt flyttet (flygtet) til Norge, for hverdagen med en far som pludselig dukker op i lejligheden med 5,3 i alkohol promille, er ikke så hyggeligt med en ny født baby. Jeg fik angst for hvad som ville ske (en vakker dag) når han kørte rundt beruset, enten med ham eller nogle andre på vejen. Jeg jobbede alt jeg kunne 130-160% for og flygte fra tanker, angst, nervøsitet og skyldfølelse. For det får man nemlig når man vokser op på den måde. Om men pludselig tre fantastisk børn i en alder af 28 år. Klikker det helt for mig.

Jeg mister pludselig synet på vej hjem fra job en dag 18. december 2009! Jeg har nok fået flere advarsler fra kroppen, som jeg ikke har ville se. Jeg ryster, tisser på mig, græder og alt sortner… livet går pludselig helt i stykker. Jeg får en stor depression, og ingen forstår noget.

Michaela, som altid fikser alt, smiler, ler og kan gøre 345 ting på en og samme gang er gået ned med flaget.

Jeg er i chok over mig selv, jeg vil ingen se og inden møde- kun være hjemme med mine børn. Jeg vil ikke møde venner, ikke handle, ikke hente børn- jeg vil (kan) ingen ting. Psykolog, læge og sengen bliver måneder- faktisk år af min hverdag. Jeg har mistet troen på ALT. Livet, mig selv, kærlighed, sandhed og troen.

Men jeg får en dygtig tysk psykolog som klare og sparke gang i livet igen. Det tar 2 år. Jeg finder mig job, jeg mestre noget igen. Men vejen er meget lang. Ubeskrivelig lang!

Efter 35 år med mange nedtur og tåre, finder jeg i tillæg TJL. Og jeg bestemmer mig for og tag en udfordring, en udfordring som vil gavne mig selv. Jeg vil stråle igen, jeg vil leve igen og jeg vil føle en mestrings følelse når jeg scenen, er jeg meget glad- men først og fremmest skal jeg opnå og finde Michaela igen. Og hende har jeg fundet de sidste fem måneder.

TUSIND TAK.
Ses på scenen i Sandefjord.

Michaela, Kull 6.

 

Ble mobbet og utfryst av både elever og lærere

2008 var det verste året i mitt liv.  Jeg flyttet til Stockholm og trodde jeg skulle få en ny start. Jeg skulle bli utadvendt og få masse nye venner. Slik ble det ikke. Jeg ble i stedet mobbet og utfryst av både elever og lærere. Hver eneste dag følte jeg meg verdiløs.

Foto: Anette Marie Antonsen

I nesten 10 år bar jeg på denne smerten i hjertet mitt som jeg aldri tok tak i. Mobbingen definerte meg som person og jeg følte at det var meg det var noe feil med. Dette gjorde at jeg slet mye med ensomhet og ikke turte å ta kontakt med nye mennesker fordi jeg ikke følte meg bra nok. Samtidig søkte jeg hele tiden bekreftelse hos det motsatte kjønn noe som gjorde meg veldig sårbar, og jeg følte meg ofte utnyttet seksuelt.

”Jeg vil bli en selvsikker jente som ikke bryr seg så mye om hva andre tenker. Jeg vil føle meg bra nok”.

Dette var det jeg drømte om, men aldri trodde jeg kunne få til.

19. september 2017 var dagen jeg endelig turte å trykke «send» på søknaden min til team jeg liker. Da var jeg en usikker jente med dårlig selvtillit som ikke prioriterte seg selv. Jeg var en people pleaser som gjorde det andre ville og sjeldent sa ifra om noe. Jeg likte hverken meg selv eller kroppen jeg levde i og følte jeg ikke var verdt noe.

I dag, 20 uker senere er jeg en helt annen jente. Både utvendig og innvending. Ikke bare har jeg fått en ny kropp og blitt sterkere, men synet mitt på meg selv er totalt forandret. Nå liker jeg meg selv og jeg er stolt over hva jeg har oppnådd. Jeg har innsett at jeg må leve for meg selv og gjøre det jeg vil uten å bry meg om hva andre tenker.

Jeg hadde slitt i flere år med dårlige tanker om meg selv og gravde meg ned i det negative. Hadde vanskeligheter med å se noen mening med livet og følte jeg ikke hadde noe å leve for. Jeg trengte et mål og en mening med livet. Teamjegliker ble min redning.

Den vonde tiden har jeg fått lagt bak meg. Jeg skammer meg ikke lenger over den. Den definerer meg ikke som person lenger, og jeg er ikke redd for å ta kontakt med nye mennesker. Jeg har fått venner som liker meg for den jeg er, og som har støttet meg når det har vært tungt.

Team jeg liker har gitt meg ett nytt liv.

Å søke til team jeg liker er det beste jeg har gjort i livet mitt og det beste er at jeg har gjort det kun for meg selv.

Solveig.

Vil du være med i neste kull? Søk på teamjegliker.nofristen for å søke til Kull 7 er 1.mars 2018. 

 

– Jeg har alltid vært overvektig.

Tiden i teamjegliker har virkelig forandret livet mitt på så mange måter. Jeg har aldri hatt noe særlig selvtillit, og jeg har alltid vært overvektig. Det å endre livsstilen min og gå ned i vekt er noe jeg har ønsket veldig i mange år, og jeg har prøvd utallige ganger. Hver gang har jeg stoppet meg selv med å tenke «Jeg klarer ikke det her. Alle andre kan klare det, men ikke jeg».  Jeg har rakket ned på meg selv og fokusert på alt det negative. Jeg har i store deler av oppveksten og ungdomstiden latt vekten min og utseende mitt hindre meg fra å gjøre det jeg har hatt lyst til.

På et tidpunkt bestemte jeg meg for at det ikke var det livet jeg ønsker å leve. Jeg vil ikke la kroppen min bestemme hvordan jeg lever. Jeg vil kunne ta de valgene jeg vil og gjøre de tingene jeg vil, uten at kroppen min har noen innvirkning. Det har teamjegliker hjulpet meg med.

Da jeg fikk mailen med tilbudet om å være med i teamet var jeg i ekstase. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men skjønte at det kom til å bli en tøff reise og en stor endring i hverdagen. Det har det også vært, men det har vært så mye mer enn det. Tiden i teamjegliker har forandret kroppen min mye, men det har forandret tankene mine enda mer. Jeg har fått mer selvtillit, jeg har lært meg å fokusere på det positive og jeg har lært meg å rett og slett gi litt faen når det trengs.

Tanken på at tiden i kull 6 snart er over er utrolig trist, men jeg kommer ikke til å gi slipp på dette fantastiske teamet! Jeg er å vanvittig takknemlig for at jeg har fått være en del av teamet, og for alt det har gjort for meg. Med fantastiske coacher, faddere, teamvenner og ikke minst med Anette Marie i ryggen, har jeg forandret livsstilen min i løpet av bare noen få måneder. Jeg har ennå ikke nådd alle målene mine, men teamjegliker har sørget for at jeg er på god vei. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg søkte på kull 6, og ville gjort det samme om igjen uten å nøle. Evig takknemlig!

Celine Samsing.

 

Jeg ble diagnotisert med angst, tvangslidelser og depresjoner.

Kjære, Anette Marie.

Jeg ønsker først å si tusen takk for at jeg får være med på dette, og tusen takk for at du deler med oss hvordan andre har det. Jeg leste innlegget ditt fra Kjersti, og merket hvordan alt kom opp igjen hos meg selv. Jeg ønsker derfor å fortelle min historie. At jeg er mer enn bare en glad jente som elsker alt. Jeg gråter når jeg skriver dette, fordi jeg kjenner at det er vondt.

Min historie startet som 9-åring hvor jeg flyttet til en liten bygd. Jeg ble allerede fra første uke ertet. De stengte veien for meg når jeg gikk av bussen og kastet ting etter meg på veien. Jeg var 9 år. Jeg fikk aldri noen ordentlige venner, men jeg klarte meg generelt fint alene frem til at gutter viste interesse for meg. Dette ble det eneste jeg hadde. Noe som gjorde at jeg byttet gutt stadig vekk og var med hver eneste som ønsket å være med meg.

I syvende klasse møtte jeg min første ordentlige kjæreste, og det var egentlig alt annet en godt. Og dette resulterte i at de neste årene mine skulle inneholde tårer, smerte og flere psykiske problemer.

Jeg gjorde noe av det dummeste man kan gjøre. Endelig skulle de alle få noe håndfast å erte meg for. Flere nakenbilder ble sendt og for å toppe det hele lagde noen en film av meg som ble sendt rundt. Alle visste det. Uansett hvor jeg gikk ropte noen etter meg. De lagde sanger om meg, opprettet grupper på nett og stengte meg ute. Jeg hadde ingen igjen. Jeg fikk også meldinger av voksne menn som ville møte meg og det gikk utover søstrene mine. Jeg kunne ikke engang gå på skolen.

Så kom sommeren etter åttende klasse og jeg ble hodestups forelsket, igjen. Han bodde et stykke unna, men alt var så fint. Folk stoppet etterhvert å erte meg fordi han var høyt oppe i ulike systemer. Jeg gjorde alt for han. Jeg skulket skolen og gikk barbeint hjem på vinteren, fordi han beordret meg til det. Som straff fordi at jeg ikke svarte i timen. Det tok tre kvarter å gå hjem til ham. Alltid redd for hva han skulle gjøre om jeg ikke fulgte hans ordre. Han brøyt meg ned psykisk og fysisk på de verst tenkelige måter, og jeg endte på sykehus gang på gang fordi han var voldelig.

Jeg drev med svømming, men jeg måtte slutte med alt. Tenk om noen så alle merkene på kroppen min? Jeg kunne ikke gå fra mobilen i tilfelle han ringte og jeg ikke svarte med en gang. Da fikk jeg igjen for det når jeg så ham neste gang.

Men jeg elsket ham jo, og jeg kunne ikke være alene. Hvem ville være sammen med meg nå? Han var narkoman og jeg skulle gjøre alt for å redde ham. Uansett hva det gikk på bekostning av hos meg. Jeg ville bare ikke være alene.

Nesten tre år senere var det til slutt noen som ringte politiet. Det ble opprettet besøksforbud. De neste månedene mine bestod av rettssaker og møter. Helt alene, igjen. Jeg endte opp hos psykolog og ble diagnotisert med angst, tvangslidelser, depresjoner og posttraumatisk stress . . .

På videregående orket ikke kroppen mer. Det fantes ikke mer å gi. Jeg gikk ut og inn av sykehus og legebesøk og etter tre år fikk jeg diagnosen ME (kronisk utmattelsessyndrom). Livet mitt ble igjen satt på vent.

Jeg hadde ingenting, igjen.

Jeg har aldri fått være barn. Aldri rukket å være ungdom, heller aldri kunne sett noe positivt med meg selv. Etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg å operere og fikse på utseende mitt, fordi jeg selv ikke var bra nok. Jeg fikset ikke fordi jeg følte meg finere, men fordi jeg ikke er verdt noe uten. Jeg fant endelig noe jeg kunne gjemme meg bak, utseende.

Høsten 2017 søkte jeg på team jeg liker, av den ene grunnen av at det gikk på kropp og utseende og jeg tenkte dette kanskje var det eneste jeg kunne mestre i livet mitt.

Det jeg ønsker og fortelle er at på kun få måneder har jeg fått venner. Jeg har innsett at jeg kanskje har noen andre verdier i livet mitt, og jeg har for første gang turt og sove borte. Jeg har ikke lenger frykten for at det skal komme noen bedre enn meg og at jeg skal bli valgt bort. Eller at noen skal si noen kommentarer som sårer. Jeg har reist alene til syden med teamjegliker, uten å kjenne noen av de jeg skulle reise med. Jeg snakker med andre mennesker og jeg føler endelig at jeg har et sted jeg hører hjemme. Hvor det er mennesker som er glad i meg.

Tenkte at når du delte den andre historien og det hjalp meg, så kan kanskje dette hjelpe noen også.

Hilsen Ida Rud.

 

– De ville ikke ha meg med på russebilen deres engang.

Med tillatelse, vil jeg dele dette skrivet som jeg fikk fra en jente i teamet. Grunnen til at jeg vil dele, er for å vise min motivasjon til å drive dette teamet. Å se mennesker bygge muskler og bli sterke er moro det, men det er dette som virkelig setter spor. At mennesker kan få det bedre med seg selv. Jeg hadde ingen aning om motivasjonen til denne jenta.

Dette brevet fra Kjersti er et av mange. Vi har så mange ulike mennesker med oss. Noen har det helt flotters og ønsker kun å utfordre seg selv, mens andre har en indre kamp de kanskje prøver å rømme fra ved å bli «finere på utsiden». Så er det akkurat det som skal til for å virkelig møte seg selv på innsiden. Under bildet kan du lese brevet Kjersti skrev til meg.

Teamleder Anette M. Antonsen. 

Kjære, Anette Marie!

Jeg har fulgt bloggen din i mange år, og sikkert lest nesten alle innleggene dine. Du har alltid inspirert meg og truffet meg på en spesiell måte. Jeg har også fulgt teamjegliker fra starten av, og alltid hatt lyst til å søke. Sommeren 2017 tok jeg virkelig mot til meg og søkte – det er det beste valget jeg har gjort i hele mitt liv.

Jeg håper det er greit at jeg forteller deg litt om meg og mitt liv.
Jeg har alltid hatt en vanskelig barndom. Siden jeg gikk på barneskolen har jeg alltid vært den som var ”utenfor”. Jeg ble aldri invitert på bursdager eller for å finne på noe, og jeg var aldri den som ble med noen hjem etter skolen. Jeg har aldri følt at jeg har vært av betydning for noen. Jeg har alltid følt meg alene og annerledes enn alle andre. På ungdomsskolen følte jeg at jeg fant min ”vennegjeng”, men jeg var fortsatt utenfor.

Jeg hadde aldri en bestevenn og det var ingen som så på meg som sin nærmeste. Når vi begynte på videregående valgte jeg å følge mine drømmer og begynte på linjen medier og kommunikasjon, mens alle ”venninnene mine” begynte på studiespesialisering. Jeg var igjen utenfor, alene og hadde valgt å gå en annen retning enn strømmen. De ville ikke ha med meg på russebilen deres engang, som betyr at store deler av videregående ble veldig tungt.

Hele 3.klasse var jeg den som satt alene og spiste, ikke var med å pusse opp russebil, og jeg var den éne jenta uten russelogo på ryggen. For første gang ble det så synlig at jeg var alene.

Jeg følte ikke jeg hadde noe kjemi med noen på min egen alder. Jeg begynte å snakke med eldre gutter, og det førte med seg mange dumme valg. Jeg gjorde tydeligvis alt for bare å bli sett. Jeg fikk kontakt med en eldre gutt som jeg hadde kjent fra barndommen. Vi ble etterhvert kjærester, og jeg flyttet hjemmefra allerede som 15 åring for å bo med han. Jeg ble fort voksen og selvstendig, men samtidig ikke. Jeg ble helt avhengig av han, ettersom jeg ikke hadde noen venninner å støtte meg på. Etterhvert så gikk dette galt, og jeg falt helt på bunnen. Det eneste trygge i livet mitt valgte å ikke være der lenger. Jeg trodde ikke på at dette var slutten, og jeg kjempet i langt over et år på å få han tilbake før jeg endelig forsto at det var over.

Når du var på GMN så følte jeg du beskrev mitt forhold. Jeg var helt hekta på han, jeg klarte ikke være alene og jeg kjempet mot å innse at det var over. Det er en opplevelse som vil følge meg hele livet, og jeg trodde jeg hadde vært av det den gangen.

Etter så mange år med disse følelsene og de dårlig opplevelsene utviklet jeg sosial angst og alvorlig depresjon. Jeg bestemte meg ganske fort at så fort videregående var over skulle jeg flytte. Jeg flyttet til Oslo og startet på sykepleiestudiene i august 2016. Jeg hadde fått meg kjæreste samme sommeren og hadde det egentlig ganske bra.

I november samme år fikk jeg den største nedturen jeg har hatt. Jeg turte ikke dra i forelesning, jeg turte ikke ta bussen og bare det å gå på butikken virket uutholdelig. Jeg kjente ikke igjen meg selv lenger. Jeg ante ikke hvem jeg var. Jeg lå kun i sengen hele dagen. Bare det å gå utenfor soveromdøren min var vanskelig, ettersom jeg bor i et kollektiv. Jeg oppsøkte etterhvert en psykolog og gikk dit jevnlig frem til denne høsten.

24.08.17 gjorde jeg mitt største valg noen sinne. Jeg søkte på kull 6.

Jeg hadde åpnet og lukket mailen hundre ganger før jeg turte å sende den inn. Jeg satt hver eneste dag og sjekket mailen, jeg var så nervøs og så spent på svaret. 08.09.17 kom det endelige svaret, og jeg ble så utrolig glad. Jeg husker jeg gruet meg helt ekstremt til første samling. Jeg hadde en stor klump i magen! Jeg tror jeg var så nervøs at det meste fra dag 1 husker jeg ikke. Selv med noen vanskelige uker i starten på teamet, så har jeg nå funnet min plass. Videre har det nesten bare gått oppover.

Jeg husker jeg ikke turte å gå på treningssenter før jeg ble med i teamjegliker. Det var så mye folk og jeg følte jeg ikke hadde noe der å gjøre. Allerede første treningsøkten etter oppstarts helgen hadde jeg en helt annen følelse. Jeg hadde på meg teamjakken på trening, og for første gang så følte jeg meg trygg! Jeg følte at jeg hadde med meg teamet i ryggen på alle treninger, og det var ikke lenger et problem å dra dit.

Første uken i januar gjorde jeg det slutt med kjæresten. Jeg hadde kjent på at forholdet ikke var rett i lang tid, men jeg var så redd for å være alene. Jeg var rett og slett blitt avhengig av en annen person – igjen. Jeg var avhengig av bekreftelser på at jeg var av betydning for noen. De siste ukene har vært veldig tunge og jeg har kjent den sosiale angsten komme snikende igjen. Men de har også vært noen veldig lærerike uker.

Du, Anette Marie, har lært meg at det er greit å være alene. Vi har godt av å være alene og kjenne på den følelsen av at kjærlighet kommer av oss selv. Jeg har lært meg å bli glad i meg selv og akseptere meg for den jeg er. Det er vanskelig og tungt, men jeg vil prioritere å bli kjent med meg selv på ordentlig.
Jeg sendte en mail til Coach Espen forrige uke hvor jeg informerte om at jeg ikke ønsker å stille i bikinifitness. De siste ukene har gjort at jeg ikke har fullført alle treninger, og resultatene og vekten viser det. Jeg følte jeg ble helt koko og rar i hodet av å se vekten gå opp igjen, og jeg følte meg større en noen gang. Jeg innså da at det å kjempe seg så langt ned i vekt og fettprosent ikke vil gi meg noe godt. Jeg ble skuffet over formbilene og fettmålingene jeg hadde etter jul, selv om jeg har kommet sinnsykt langt på denne reisen. Jeg har tross alt mistet 10 kg på vekta, på så kort tid!

Jeg tenker tilbake på mitt mål med team jeg liker. Det var aldri å stille i fitness, det var å bli glad i meg selv. Og det har jeg blitt til en grad. Jeg er glad i den personen jeg har blitt og jeg liker den kroppen jeg ser i speilet. Det er tross alt meg!

Teamjegliker har forandret hele livet mitt til det bedre. Jeg har faktisk sluttet å gå til psykolog. Jeg har blitt mye tryggere på meg selv og jeg har lært meg å bli glad i meg selv. Jeg har fått høre av kollegaer at jeg stråler og virker så mye lykkeligere – og det er takket være DEG. Jeg sitter her med tårer i øynene og klump i magen, for snart er denne reisen over, og jeg gruer meg så veldig. Jeg er så takknemlig for å ha fått lov til å delta på denne reisen. Jeg har lært så mye av deg, og jeg vil gjerne lære så mye mer.

Helt til slutt vil jeg bare takke deg, Anette Marie. DU er en fantastisk person som kommer til å forandre verden en dag. Du imponerer og inspirerer meg hver eneste dag. Jeg tar til meg alle rådene og tipsene du gir. Jeg vil være deg evig takknemlig for at du forandret livet mitt <3. Tusen takk for at du er du.

Stor klem fra Kjersti.

Se teamjegliker.no for mer informasjon om neste kull.

 

Bildedryss fra Spania med K6

Et bilde sier mer enn tusen ord. Derfor legger jeg med mange bilder i stedet for mange tusen ord. Vi trener i soloppgang og i solnedgang. Vi poserer, spaserer og mediterer. Teamjegliker Kull 6 storkoser seg i Spania, selv om noen slitne bein er å se blant medlemmene. Dette er ingen kose-trening. Dette er knallhardt og dritbra jobba av både jenter og gutter.

Stedet vi befinner oss på heter Oliva Nova, og ligger mellom Valencia og Alicante. Her er det fantastisk å være på treningsreise. De har golf for proffer, hester kommer med verdensmestere for å konkurrere i sprang-ridning, og fotball-lag kommer for å trene hardt. Her er noe for alle, og vi har forelsket oss totalt i dette stedet. Dette er min syvende reise hit, mens teamjegliker har vært her fire ganger. Kull K3 var de første til å møte denne plassen.

Hele denne Spania-tradisjonen startet med en dialog mellom disse to. Altså, meg og Victoria. Victoria er gift med Luis som eier dette fantastiske stedet sammen med sin familie. Jeg fikk også en god venninne (og hele familien hennes) på kjøpet, og føler meg alltid godt ivaretatt. Victoria og Luis har åpnet hjertene for meg, og det jeg driver med. Jeg er svært takknemlig for å ha disse menneskene i livet mitt. Min spanske familie, kan man vel si.

I går hadde vi litt scenetrening. Jentene kom seg langt ut av komfortsonen og hadde fremføring av seg selv for hverandre.

Du kan bli mer kjent med et menneske ved å ha fem sekunders øyekontakt, enn å prate i en halvtime med vedkommende. Har du prøvd? Vi praktiserte dette også.

Det går en del kampsport i treningen her nede også. Godt å mykne opp i kroppen og svinge litt med hoftene.

Coach Christian Egner og meg. Denne personen betyr alt for teamjegliker, og vi hadde aldri vært der vi er i dag om det ikke var for ham. En svært tålmodig mann som tar seg tid til medlemmene selv om han glemmer å spise maten sin.

I kveld skal vi ut og spise med alle sammen, på restaurant i finklær. Uten mobil. Det er også tradisjon på denne reisen. En kveld hvor vi pynter oss for hverandre, og legger mobilen og resten av verden igjen på rommene. Det er mange som gleder seg, og noen velger å drikke et glass vin, mens andre unner seg en ekstra potet. Coachen har regnet på alt slik at vi får en kosekveld selv om medlemmene er på diett.

Teamleder Anette Marie Antonsen.

 

Teamjegliker + Oliva Nova = Sant

Endelig er vi tilbake. Det er sol og 27 grader her nede. Vi hører rykter om snø der hjemme i deler av lander. Ja, ja. Vi har i alle fall sol. Så vet dere det. I går ankom vi dette stedet på kvelden, etter en fin flytur nedover. Vi har shoppet mat og medlemmene har boltret seg godt inn i leilighetene. Matbokser er laget og kjøkkenet er innviet.

Vi har seks dager med sol og glede som venter oss denne uken. Det blir mye trening og det skal ikke mangle motivasjon til å fortsette når vi kommer hjem!

Therese er en liten ringrev som traver rundt med vintage-produkter fra tidligere kull. Tightsen hennes er fra før vi hadde en egen logo til teamet. 🙂

Charlotta fra Kull 6 på morgenøkt i dag tidlig!

På denne reisen har vi med oss Frederik Balthazar. Fantastisk fyr som sprer mye glede og styrer morgenøktene på stranden. Frederik jobber som instruktør på Frontline Academy i Bogstadveien. Jentene får et innblikk i kampsport-verdenen og lærer seg basic teknikker fra blant annet thai-boksing.

Vi er 18 personer på denne reisen, og vi storkoser oss så langt. Turen er lagt opp med morgenøkt på stranden, deretter poseringstrening. Mange timer fri, før vi samles igjen til kveldsøkt på gymet. Jentene benytter også tiden i mellom øktene til å utføre PT-timene sine sammen med Christian Egner. Vi skal avslutte dagene med felles meditasjon sammen med vår mentaltrener Gustav.

Det er deilig å være tilbake her, og vi føler oss absolutt hjemme på Oliva Nova. Nå er det vår fjerde reise hit med teamjegliker, og vi i crewet føler vel at dette er som et second home.

 

Mye nytt i teamjegliker Kull 6

Det er nå over to uker siden oppstart, og både jenter og gutter er godt i gang i programmet sitt. I dette kullet har vi fått en stor godterpose av medlemmer. Vi har for første gang to gutter med oss, noe vi virkelig ønsker å ha mer av. Vi har en danske, en svenske og et kjærestepar. Vi har yngste på 18 år og den eldste på 50 år.

Våre faddere betyr mye for meg som teamleder. Det er mennesker jeg stoler på og setter stor pris på. Som fadder i teamjegliker er man med på samlingene og hjelper til med å organisere, samt passe på at alle har det bra. Det er mine ekstra armer og øyne i flokken.

Du kan se hvem som er fadder i K6 på hjemmesiden vår. Vi har faddere fra K2, K3, K4 og K5. De nyeste fadderne heter Hedda, Marte og Ann Helen. På bildet over ser dere kjæresteparet blant faddere, Mini og Tone.

Nye drakter

Teamet har nye jakker. Medlemmene har grå jakker med turkis logo. Crew har marineblå jakker med hvit logo, og faddere har en ny rosa jakke med hvit logo. Dette gjør det enklere på samlinger da vi straks ser hvem som er hva, i tillegg til at de grå jakkene appellerer litt mer til gutter.

Online Coaching

Bente til høyre, er en av våre Online Coacher. Vi har Bente og Eva Mariann. Jenter med bein i nesa. Eva Mariann har også en rolle som fadderleder, mens Bente er Kreativ Fadderleder. Hvis du ønsker online coaching kan du lese mer om det her.

Over ser dere Trine Losoa, Christina Holter og Marte Stensby fra K4. Under ser du Leonova fra K3 og Hedda fra K5.

Vi har vært på ulike steder ved hvert kull, nesten. I dette kullet holder vi til ved Asker Treningssenter og har fått god plass å boltre oss på. Dette bildet ble tatt da jeg skulle holde foredrag for de nye vennene våre.

Sponsorer

På oppstart med Kull 6 var medlemmene ekstra heldig. Vi ble sponset med mat fra spisriktig.no begge dagene. Ellers har vi to hovedsponsorer. Det er goodforme.no og tights.no. Faddere er i tillegg sponset av Karma.no.

Blant faddere over ser dere Thea Marie fra Kull 3, men i en medlems-jakke. Thea Marie har vært fadder i K4 og K5, men er nå tilbake på skolebenken igjen. Det er godt å ha henne der, og vite at hun faktisk tar tak i sin reise på nytt igjen. Sammen med seg i K6 har hun også ei fra Kull 5 som har valgt å ta den fulle reise gjennom dette kullet også.

Videre i teamjegliker etter endt kull

Vi har fått mange nyheter i teamet, som gjør det mye lettere å være med videre etter at kullet er ferdig. Dette ble veldig for oss å få på plass, fordi det er tøft å si adjø når man har så mye mer å dele. Det finnes tre muligheter å være med videre. Det er videre oppfølging med coach, teamjegliker-medlemskap og Teamjegliker-Elite.

Oppfølging gir muligheten til å stille neste sesong, for de som har en lengre vei å gå. Disse har vi også åpent program for på slutten av samlingene til det aktuelle kullet. Det vil si at nye og gamle medlemmer får møtes og delta.

Medlemskapet åpner for drop-in på måling og posering, men gir også muligheten til å benytte seg av alle fordeler i teamet.

Teamjegliker-Elite er for dem som vil stille aktivt. Aktive utøvere. Disse utøverne får gratis oppfølging og coaching, fordi de ønsker å konkurrere for teamjegliker. De har også egne drakter i tillegg til teamdrakten sin. For å være en elite må du ha stilt to ganger for teamjegliker, eller fått en finaleplass.

Jeg håper dette ga et lite innblikk i hva som skjer bak kulissene. Teamjegliker-familien vokser, men kun til det bedre. Jeg er evig stolt over hva vi har skapt. Og jeg kunne ikke gjort dette uten alle som har bidratt, på godt og vondt. Resultatene jenter har skapt på utsiden av kroppen, er ingenting i forhold til hvordan de har vokst på innsiden. Og mine 19 faddere er levende bevis på dette.

Hilsen
Teamleder Anette Marie Antonsen.