Hvorfor ikke bare godta?

Martine er 23 år og kommer fra Moss. Der bor hun med sin samboer og sammen har de ett barn. Når hun ikke er mamma og kjæreste, jobber hun som vikar i barnehage.

Noen ganger, eller egentlig veldig ofte, tenker jeg tilbake på livet mitt før jeg ble med i Teamjegliker. Jeg kaller det for livet jeg hadde før, og livet jeg har nå.

I livet jeg hadde før så godtok jeg ikke at jeg var meg i min egen kropp. Jeg ble påvirket av samfunnet. Hver dag. Jeg synes alle så bedre ut enn meg, og jeg så små og store feil hos meg selv hele tiden. Det var ikke kroppen, men tankene. Jeg tenkte mye negativt rundt mitt eget liv. Om utdanning, hva jeg har, hva jeg eier. Alt ble til ett liv som jeg ikke hadde det bra i.

Jeg satt hjemme alene en kveld og kom over Teamjegliker på Instagram. Nysgjerrig klikket jeg meg inn og begynte å lese. Jeg ble umiddelbart oppslukt og tenkte at dette hørtes ut som hjelp. Ikke bare moro og en dans på røde roser, men god hjelp. Jeg søkte uten å tenke på hva de rundt meg mente om det. De skulle ikke få mene noe. Jeg skulle mene. Jeg skulle ta et tak og komme meg fremover. Jeg skulle gjøre noe for meg selv. Jeg hoppet foran speilet og tok bilder i undertøy. Knips, knips. Sendte søknad og krysset fingrene.

Så kom dagen hvor mye forandret seg. Jeg fikk bli med i teamet og jeg gråt av glede. Jeg så lyset i tunellen. Som en hånd, klar til å hjelpe meg inn i et bedre liv.

Jeg følte at jeg allerede var på god vei, da jeg visste at jeg kom til et godt støtteapparat og profesjonell hjelp. Etter en periode i Teamjegliker, med masse gode mennesker, anerkjennelse, kjærlighet, venner og trygghet fra folk som vet hva de driver med, forandret tankene seg til det bedre. Alt ble annerledes. Synet mitt på mat, kropp og hvordan samfunnet vi lever i er.

Jeg begynte å godta.

Nå, i det nye livet som jeg så fint kaller det, står jeg med en kul på magen, 27 uker på vei. Jeg har termin i januar. Fra før har jeg en gutt på to år og en kjempefin og støttende samboer. Jeg har en fin familie, masse gode venninner og en utrolig god bestevenninne som jeg fikk i Teamjegliker.

Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg er lykkelig, men jeg er så nærme lykkelig du kan få det. Jeg har gode følelser, og jeg har gode tanker om det meste. Jeg motiverer meg mye med Hanne Schie – min beste venninne fra Teamjegliker. Vi muntrer hverandre opp og jeg er så glad for at jeg har møtt henne. Teamjegliker gav meg så mye. Planen etter baby nummer to er å fortsette å være motivert, engasjert og nysgjerrig.

Tankene mine rundt mat er sunne og fine. Ser jeg meg i speilet så godtar meg selv, enkelt og greit. For meg har det blitt en annen opplevelse å se meg selv i speilet. Jeg godtar.

Tusen takk, Teamjegliker. Tusen takk for hver og en som var på min basegruppe. Tusen takk til min fadder, og takk til hele støtteapparatet. Det er så mye som har forandret seg – og det til det bedre!

Hilsen Martine, Kull 6.

 

Hva er teamjeglikerfesten?

Da vi bestemte oss for å arrangere dette, var det først og fremst med tanke på å samle mennesker på tvers av kullene. Ikke bare for å samles, men også for å feire alt vi holder på med. Tanken var å møtes utenfor alle kullene, uten å tenke på trening eller mat. Rett og slett bare for å kose oss.

Teamjeglikerfesten skal være en årlig tradisjon. Her kommer man til rød løper og pressevegg, og kan pynte seg så mye man orker, eller ikke orker. Alle som på et tidspunkt har vært med i teamjegliker, blir invitert til denne festen. Og de har lov å ha med seg følge. Teamlederen (meg) hadde også invitert en god knippe med single, kjekke gutter, for å få litt motvekt på antall jenter. Det slo aldeles ikke feil.

Hvert år skal vi ha prisutdeling. Skriver mer om det lenger ned.

Teamjeglikerfesten 2018 bestod av nærmere 100 mennesker. Vi hadde lokasjon på Ling Ling, Aker Brygge, som serverte aldeles nydelig mat! Med underholdning fra Henrik Thodesen og Alexx Alexxander, ble det latter, jubel og forbauselse om hverandre. DJ Abu Husain var også på plass bak DJ-boksen og lagde elektrisk stemning til langt på natt. Og jeg må si at jeg er imponert over utholdenheten til hver av dem som danset. For dansegulvet ble aldri tomt, selv ikke da DJ-en selv stoppet å spille ut på natta og tok en dans med gjengen som stod igjen.

Etter underholdning kom prisutdelingen. Vi delte ut tre priser. To av dem tilhørte Kull 7. Årets beste teamkamerat, og årets gledesspreder. I tillegg hadde vi en hovedpris som gikk på tvers av alle kullene. Premiene var fra Karma.no – Gavekort fra Proteinfabrikken.no – Og signert bok fra The Human Aspect.

Connie Marie – Årets Gledesspreder Kull 7. 

Rebecca Gross – Årets Teamkamerat Kull 7.

Hovedprisen gikk til Kristina Leonova,
Tidenes Teamjegliker-inspirasjon.

Leonova, som vi kaller henne, har vært med siden Kull 3. Det vil si at hun har vært fadder gjennom K4, K5, K6 og K7.

 Vil du se alle gjestene på den røde løperen? Klikk deg inn på Facebook-siden til teamjegliker HER.

Alle gjestene fikk goodiebags med hovedinnhold fra
energidrikken Celsius, Proteinfabrikken, Bodylab, Lindex og Karma.no + mer.

Alle bildene er tatt av Aleksander Espelid. 

 

Fra deprimert til livsglad – les om Cathrine i teamjegliker

Hvorfor meldte du deg på?

Fra jeg hørte om teamjegliker første gangen, og begynte å lese meg opp, hadde jeg et stort ønske om å melde meg på. Livssituasjonen min gjorde at dette ikke passet før påmeldingen til kull 7 startet. Jeg husker jeg satt på hytta, og et samboerskap gjennom to år hadde nettopp tatt slutt. Tiden ble brukt til å reflektere over hvordan livet nå ville bli. Jeg var langt nede psykisk etter høyt press på jobben og på privaten, kiloene begynte å snike seg på, jeg skulle fylle 30 om et halvt år og jeg var plutselig alene igjen. Korthuset jeg sakte, men sikkert, hadde stablet, begynte å rase.

Jeg mobiliserte for å kjempe for meg selv.

Tiden var inne for å sette meg selv først, gjøre det jeg vil, kun for meg selv. Det var da jeg fikk se innlegget om at påmeldingen til kull 7 snart åpnet. Jeg trengte ikke mange sekunder for å bestemme meg for at jeg skulle søke. Nå hadde jeg tid, kun meg selv å ta hensyn til og jeg var så klar. Jeg har tidligere forsøkt å gå ned i vekt, tidvis lyktes, tidvis mislyktes. Fra sommeren 2017 og frem til jul hadde jeg tatt av i overkant av 20 kilo, men de snek seg sakte på igjen. Jeg ville ikke klare det alene, jeg trengte hjelp. Jeg trengte trygge rammer og forutsigbarhet. Overbevist om at teamjegliker kunne bli min redning, ble søknaden sendt og jeg fikk plass.

Hva har du oppnådd?

I alle år har jeg vært ei stille og beskjeden jente. Venner og kjente har alltid sagt at de ikke har sett på meg som spesielt beskjeden, men dette har vært en maske jeg har tatt på meg. Jeg har alltid vært redd for avvisning, redd for å aldri være god nok, redd for å skuffe andre. Jeg har alltid satt andre først, og strekt meg langt for at de rundt meg skal ha det bra. Både på jobb og privat har jeg stilt høye krav til meg selv, og jeg har alltid lidd av «flink-pike» syndromet. Konstant sliten, tilbakefall med depresjon og lange sykemeldingsperioder, og til slutt diagnosen angst med panikkanfall.

Mye av dette vinker jeg nå farvel til. Angsten avtar og jeg håndterer panikkanfallene på en mye bedre måte. Heldigvis er det sjelden de kommer nå. Jeg føler meg mer glad, jeg trives i mitt eget selskap, jeg koser meg på trening og jeg er flinkere til å sette meg selv først – og sette grenser for meg selv.

Det har vært en tøff reise disse 20 ukene, men jeg angrer ikke et sekund. Opp og nedturer har det vært, og i perioder har jeg virkelig kjent på at jeg lever, men jeg har kommet styrket ut av det. Å mestre hverdagen så godt som jeg gjør nå føles deilig, og jeg føler meg som den personen jeg er ment å være. Det er fortsatt ting å jobbe med, men jeg har kommet så langt og jeg er stolt. Tårene triller når jeg skriver dette, samtidig som jeg smiler. Det bobler innvendig, på en god måte.

Hva er det beste med teamet?

Jeg husker den fredagen da vi skulle møte opp i Skien for første samling i april. Jeg var livredd. Jeg skulle jo dele rom med vilt fremmede mennesker en hel helg. Jeg skulle ta formbilder i undertøy, jeg skulle måles med den grusomme klypa til Christian og jeg skulle veies. Alt det jeg til nå hadde holdt hemmelig, var plutselig ikke det lenger. Hjertet dunket, jeg hadde skyhøy puls og følte meg som et lite barn. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente.

Jeg ler litt når jeg skriver det, for det var jo ingenting å grue seg til. For noen fantastiske mennesker jeg har delt denne reisen med. For noen historier, alle helt unike. Samholdet og samlingene har vært fantastisk. Jeg har utfordret meg selv, satt ord på følelser jeg ikke trodde jeg skulle tørre å sette ord på. Jeg har stått foran vilt fremmede mennesker og blottlagt meg, men ingen har noen gang dømt meg.

Vi har alle gjort dette for oss selv. Vi har støttet hverandre, motivert hverandre, løftet hverandre opp og frem. En personlig reise i et vakkert fellesskap. Teamjegliker har forandret meg, gjort meg til den jeg er i dag. Nye venner, mye latter, tårer, frustrasjon og engstelse. Alt har vært verdt det.

Hvordan har dette forandret meg?

Jeg har nok blitt mer åpen, åpen for nye ting, åpen for å ta utfordringer og åpen for å sprenge grenser. Jeg har vokst som menneske, lært meg å sette pris på eget selskap, og jeg er i ferd med å bli veldig glad i meg selv. Jeg er for første gang i mitt 30 år lange liv blitt glad i å trene, og får dårlig samvittighet dersom jeg ikke får kjørt styrkeøktene mine.

Jeg ler med hele kroppen. Jeg gleder meg over egne prestasjoner, og jeg smiler fra øre til øre. Jeg er lykkelig, og jeg er klar for å kjempe videre og nå målene mine. Målet om å en dag se meg i speilet og være fornøyd med det jeg ser, kunne smile til speilbildet, klappe meg selv på skulderen og være stolt. Jeg merker at jeg nærmer meg for hver dag som går, og det er verdens beste følelse.

Hva veide jeg ved start, og hva veier jeg nå?

2. juli 2017 veide jeg 118,8 kg. Mitt livs tyngste. Kroppen sviktet og alt var tungt. Jeg tok grep, og ved oppstart av kull 7 viste vekten 104 kg. I dag viste vekta 96 kg. Jeg har gått litt opp og ned gjennom sommeren, men nå krabber jeg nedover igjen og jeg føler meg så sykt bra.

Takk Anette, Therese, Gustav og Christian. Jeg er lykkelig, jeg er stolt og jeg føler meg hel!

Hilsen Cathrine Haug, Teamjegliker Kull 7 & 8.

 

Se før- og etterbildene til Rebecca Gross

Rebecca meldte seg på teamjegliker for utfordring og ny motivasjon. Hun hadde oppdaget styrketrening for alvor i 2016, og likte følelsen av å bli sterkere når hun presset kroppen.

– Da jeg begynte å trene var jeg en usikker jente som ikke helt følte seg hjemme på treningssenteret. Både fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, men også fordi jeg følte meg for «stor for å trene der». Etterhvert som jeg pushet meg selv så jeg også at kroppen begynte å forandre seg, og dette gjorde meg mer sikker på at dette var noe jeg ville jobbe videre med.

Etterhvert som tiden gikk klarte Rebecca å kvitte seg med rundt 15 kilo. Hun har ikke noe eksakt tall, da hun aldri turte å veie seg. Men det var likevel noe som plutselig stoppet opp.

– Selvom jeg spiste sunnere og trente, fikk jeg ikke videre resultater. Dette gjorde meg trist, og motivasjonen til å trene dabbet litt av.

Rebecca har fulgt teamjegliker helt siden oppstart, og sett alle de store forvandlingene medlemmene har hatt.

– Jeg fulgte spent med på både Snapchat og Instagram. Jeg fulgte også med på fitnesskonkurransene. Da ting stoppet litt opp for meg bestemte jeg meg for at dette var noe jeg også ville være med på. Jeg ville gjøre noe for meg selv, gi med selv en utfordring og finne tilbake til gleden av å trene.

Rebecca understeker at det beste med teamjegliker er alle de nye vennene hun har fått.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så glad i de andre i teamet som det jeg har blitt. Jeg føler at jeg har kjent de hele mitt liv, selv om vi bare har kjent hverandre i noen måneder. Det har også betydd utrolig mye for meg å være på samlinger, lære mye nytt og samle ny motivasjon.

Som en del av vennskap i teamet, og det å være en del av et team, drar hun paralleller til jobb.

– I min jobb som frisør jobber vi også i et team. Vi hjelper hverandre samtidig som vi har egne kunder. Selv om både dietten og treningen krever masse viljestyrke og disiplin er det veldig godt å ha noen rundt seg å snakke med. Om man har en litt dårlig dag eller dørstokkmila er lang til trening. Jeg hadde aldri klart å få til dette uten støtte og gode ord fra andre i teamet. Det har også vært veldig fint å gi gode ord til andre og se at de setter pris på det.

Formbildene til Rebecca viser da hun startet i april, og 17 uker senere på samling 4. Hun har da gått ned 12 kilo. Hun har fremdeles et nytt sett med formbilder som venter henne til helgen.

Vil du være med i teamjegliker Kull 9?

Vi har oppstart 2. februar 2019. Du kan sette deg opp på et Early Bird-tilbud innen 2. september. Klikk her og sett deg på listen!

 

Møt Silje Merethe fra Kull 7

Silje kom over teamjegliker da ei annen jente fra samme sted ble med i Kull 5.

– Jeg begynte å følge teamjegliker kull 5 både på Snapchat og Instagram. Sånn ble jeg inspirert til å ville være med på denne reisen selv.

Da hun fikk vite at hun skulle være med i Kull 7 var det ikke bare jubel.

– Jeg var super glad i det ene øyeblikket, og veldig nølende i det neste. Jeg tror ikke det gikk helt opp for meg at jeg hadde fått sjansen til å være med på dette. Jeg brukte lang tid på å bestemme meg, og snakket med både venner og min daværende personlige trener.

Bildene er tatt med 10 ukers mellomrom og 9 kilo. Silje skal ta nye bilder denne helgen.

Det var treneren som pushet henne mot å takke ja, mens venner var nølende.

– Og det skjønner jeg. De var skeptisk til hvordan denne reisen skulle påvirke hodet mitt. Men jeg takket ja til tilbudet, ett minutt før svarfristen gikk ut. Og nå i dag, noen måneder senere, angrer jeg ikke et sekund!

Silje har fått venner for livet og forteller om det beste med å være en del av teamjegliker.

– Det føles fantastisk å være medlem av et team som viser så mye omsorg og støtte for hverandre. Dette er mennesker som alle er i samme båt, med forskjellige historier og målsetninger. Samtidig forstår vi hverandre på en helt annen måte enn familie og venner, som ikke er på denne reisen.

Silje har også lært mye om seg selv som person. Hun sier hun har lært at hun kan få til hva enn hun bestemmer seg for, og at ingen skal stå i veien for hennes mål.

– Det handler om å ikke gi opp. Ja, det er krevende, det er hardt, og resultatene kommer ikke av seg selv. Man får en knekk, men med dette fantastiske teamet i ryggen, som teamjegliker er, så kommer man seg opp på hesten igjen. Jeg vil også si at det å gi dietten en slækk har også vært bra med reisen.

Silje har erfart at en streng diett ikke er en hverdag, og har valgt å ta fridager fra dietten.

Jeg har spist mat som ikke står på dietten, men gjerne i spesielle anledninger eller om jeg har hatt lyst på det. Etter mange uker på streng diett, skjønte jeg at diett er ikke en livsstil. Jeg har lært masse om mat, hva som er bra å spise for å oppnå best resultater. Det er en erfaring jeg ikke ville vært foruten.

Silje (nummer to fra høyre) med tre av sine nye venner fra Kull 7.

Teamjegliker har samling flere gangere gjennom et kull. Silje liker hvordan hun får snakket med likesinnede på samling, om ting hun ikke kan snakke med de hjemme om.

– Dele erfaringer og knytte et sterkere bånd. Jeg får en utrolig motivasjon-boost av å være på samling. Å se resultatene som de andre i teamet har gjort, samt å lytte til ulike foredrag. Vi får ros og komplimenter fra lederne i teamet, og da føler man seg litt spesiell. At man har gjort en bra jobb. Det er viktig å tenke at hvis man har gjort det beste man kan, så har man jobbet godt nok!

Silje ville være med i teamjegliker for å lære mer om kosthold. Hun har en historie med spiseproblemer i 2009. Helt siden da har kostholdet vært dårlig. Hun trente 5-7 ganger i uken, men spiste ett måltid om dagen.

– Jeg hadde fått et kostholdsprogram av min daværende PT, men kjente at jeg trengte et ytterligere dytt da jeg ikke forholdt meg til planen. Derfor tenkte jeg at teamjegliker kunne bidra til at jeg lærte mer. Mer om kosthold, men også det å fullføre sammen med flere andre.

Silje sier at alle kan søke på teamjegliker.

– Enten om det er for å få en livsstilsendring, nå et spesifikt mål, eller bare få mer kunnskap om kosthold og trening.

Silje på IG: tjl.siljemerethe

 

Spania forandret meg

Nå ligger jeg i sengen og tenker tilbake på fantastiske Oliva Nova. Når jeg skriver dette er det en uke siden teamet kom hjem fra en utrolig flott motivasjonstur til Spania. Jeg har brukt denne uken på å la alle inntrykk fra Spania synke inn, og dem var det mange av. Kvelden jeg kom hjem skrev jeg på instagram «Sitter igjen med et hav av følelser som bruser i kroppen. Jeg er så takknemlig for muligheten teamjegliker har gitt meg. Jeg er så STOLT over meg selv, over egen innsats og viljestyrke under alle treningsøktene til Christian og Anette. Jeg pusha meg selv til jeg ikke klarte mer. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker tilbake på den uka vi nettopp har lagt bak oss. For noen modige og fantastiske jenter og gutter teamjegliker består av! Jeg er rørt over samholdet vi skapte fra dag 1 – teamledere, coacher, faddere og kullmedlemmer om hverandre. Jeg har lært så mye om meg selv denne uken, og blitt enda mer bevisst på hvor gode vi mennesker kan gjøre hverandre.» Når jeg leser dette kjenner jeg at jeg blir varm om hjertet på nytt.

Jeg heter Ulla Christine, er 30 år og bor i Aurskog utafor Lillestrøm. Jeg oppdaget teamjegliker da venninna mi ble med i kull 6. Det var morsomt å følge hele teamet, og venninnen min samt mange andre fikk helt fantastiske resultater. Jeg har en lang historie med mye mobbing, dårlig selvbilde og hadde nylig vært igjennom et veldig tøft samlivsbrudd. Jeg lovet meg selv at 2018 skulle bli året jeg satte meg selv først, jeg skulle si ja til de tingene jeg vanligvis ville sagt nei til, og jeg skulle ta utfordringer på strak arm. Jeg sendte inn søknad og var så heldig at jeg fikk tilbud om å være med i kull 7.

Jeg visste at deltakelse i kull 7 ville koste både penger, blod, svette og tårer og jeg bestemte meg på forhånd for at alle samlinger samt Spaniatur måtte passe overens med turnusjobbingen min. Det var som et tegn fra oven da alle samlingene havnet på frihelgene mine, og Spaniaturen havnet på friuka mi. Å bli med på Spaniaturen har for meg vært en enda større utfordring enn å bli med i selve teamjegliker og kull 7. Mobbing, overvekt og dårlig selvbilde har gjort at sommer og varme har vært et helvete for meg hele livet. Jeg har aldri turt å gå i shorts og singlet, jeg gikk alltid i lange bukser og store topper for å skjule både armer og mage. Dere kan tro dette var varmt. Det er så mange aktiviteter og opplevelser jeg har gått glipp av, spesielt på sommeren fordi det har vært flaut for meg å vise hvor dårlig form jeg er i, hvor lett jeg svetter, vise at jeg ikke tør å kle av meg osv. Det var først for et par år siden at jeg turte så smått å kle av meg, tørre å bade foran andre, kjøpte min første shorts osv.

Med målet for 2018 friskt i minnet meldte jeg meg på Spaniaturen uten å blunke, og jeg startet å grue meg med engang. Jeg visste formen ikke var på topp, jeg fryktet at jeg skulle være den eneste «gromme» jenta der, den eneste som var i dårlig form, tenk om de andre ikke likte meg. Det er utrolig hvor mye negativt man forteller seg selv. Jeg tenkte aldri «tenk så gøy å pushe seg selv, tenk så deilig det er når øktene er gjennomført, tenk så spennende å bli kjent med nye mennesker». Jeg var utrolig nervøs før avreise og sov kun 3 timer natten før. Jeg er alltid veldig spent når jeg skal reise til nye steder, og klarer sjeldent å roe meg før jeg kommer frem.

Da vi samlet oss på Gardermoen merket jeg med engang at denne gjengen her kom til å få det utrolig gøy sammen. Vi var en liten gjeng fra kull 7, pluss to tidligere teammedlemmer fra kull 5 og 6. I tillegg til oss var selvfølgelig Anette og Therese med, samt coachene Christian og Gustav. Det tok ikke lang tid før praten satt løst, latteren runget og før vi visste ordet av det landet vi i Alicante. Jeg hadde i forkant fryktet temperaturen i Spania, og ble overrasket over hvor utrolig behagelig temperaturen var og jeg tenkte for første gang «dette kan bli bra». Vi stoppet og handlet alt vi trengte av mat den kommende uka på en lokal matbutikk, allerede her merket jeg samholdet i gruppa. Det er ikke alltid lett å handle i utenlandske butikker, men alle hjalp hverandre med å finne ut av hva man trengte, hvor det fantes, og hadde noen for mye å bære på kom det et par ledige hender. I løpet av kvelden kom vi frem til Oliva Nova, og jeg ble overrasket over hvor stor resorten og hele området var. De fleste var ganske slitne etter å ha reist hele dagen, og det var godt å få innstallert seg i leilighetene. Vi var alle utrolig spente på hva vi hadde i vente.

Vi skulle i hovedsak ha 2 treningsøkter om dagen. Treningsfri ankomst- og avreisedagen, samt ei økt lørdagen. Vi trente hver morgen kl.09 på stranden eller ved bassenget utenfor leilighetene. På kveldene trente vi kl.18 og vi benyttet vi oss av sportssenteret på resorten, og hit tok det en liten halvtime å gå hver vei. Cardio øktene den uken ble innfridd og vel så det, og det var flott å kunne oppleve så fantastiske omgivelser til og fra trening.

Det var i hovedsak Christian som holdt treningene våres, og han var som vanlig ikke nådig. Jeg skal være den første til å innrømme at det var hardt å trene i varmen, to økter om dagen. Jeg husker så godt at jeg tenkte etter første dagen «hvordan skal dette gå». Herfra gikk det bare en vei, og det var oppover. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så givende og gøy å trene to ganger daglig i Spania. Christian lagde helt råe treningsopplegg, som var varierte og givende. Øktene krevde selvdisiplin og samarbeid. Vi trente sammen hele gruppen, vi samarbeidet i par, og vi trente individuelt. Alle svettet, pusta, pesa og ga alt! Jeg hadde gruet meg aller mest til treningene i varmen, både pga. størrelsen og formen min. Jeg syns det var fryktelig tungt til tider og jeg ville mange ganger gi opp, men så hørte jeg alltid «Kom igjen Ulla!» «Dette klarer du» «Du er rå». Jeg har aldri i mitt liv opplevd et samhold som dette, mennesker jeg knapt kjenner står å heier på meg, pusher meg, vil ha meg i mål. Heiaropene deres betydde alt for meg under treningene, og de fikk meg igjennom.

Disse treningsøktene har virkelig vist meg at jeg kan pushe meg selv så utrolig langt. Jeg husker at jeg tok til tårene ved to anledninger under trening i Spania. Den ene var en økt jeg hadde sammen med fadder-Kristina på Christian sin siste trening. Hun pushet meg så hardt, hun hjalp meg med øvelsene jeg syns var tunge slik at jeg skulle klare å gjennomføre, hun motiverte meg til å gi alt, og jeg var så sliten og stolt over meg selv når økta var over.

Den andre gangen var på stranda. Anette kjørte en trening som gikk på intervaller, utholdenhet og kondisjon. Min verste fiende. Vi var helt på slutten av økta, vi skulle være på lag og vi skulle løpe. Når jeg hadde gjennomført 1/3 av løpet slet jeg med å få igjen pusten. Jeg kjente gråten komme og skuffelsen over å ikke være i god nok form, og frykten for å ikke klare å gjennomføre og dermed skuffe laget mitt. Det resulterte i at jeg knakk sammen på stranda i gråt. Anette kommer bort for å spørre åssen det går og alt jeg svarer er «Jeg er så jævlig skuffa over meg selv». Anette ler litt overrasket over utsagnet mitt og svarer «Hæ? Du har ingen grunn til å være skuffa over deg selv! Når man faller sammen og tar til tårene på denne måten betyr det at man har gitt alt!». Jeg fortsetter å gråte og hive etter pusten. Det som skjer videre er at fadder-Kristin kommer bort, løfter opp armene mine så jeg lettere skal få igjen pusten, og når pusten begynner å komme seg sier hun at vi skal løpe den siste runden sammen. Og vi løper i mitt tempo, og vi løper i mål – sammen. Jeg kjenner jeg får klump i halsen når jeg skriver om dette, men jeg syns dette forteller så mye om samholdet og menneskene i dette teamet. Vi heier på hverandre, vi samarbeider og vi gjør hverandre gode. Vi gjør dette sammen!

Noe annet som har vært veldig positivt på denne turen her har vært å få oppleve meditasjon for første gang. Jeg er en ganske stressa person, med altfor mange baller i luften og tanker i hodet til enhver tid, så det å få slappe helt av på stranden med lyden av bølgeskvulp og Gustav som tar oss igjennom meditasjonen var helt helt magisk. Meditasjon er virkelig noe jeg skal ta med meg videre i livet, for jeg har sjeldent kjent en sånn ro før som etter meditasjonen. Torsdagen skulle vi alle ut å spise på restaurant. Christian hadde godkjent menyen som bestod av den møreste biffen jeg noen gang har smakt, med nydelig tilbehør av grønnsaker og et glass vin. Dette var en helt fantastisk matopplevelse, sammen med nydelige mennesker og best av alt – ingen mobiler. Å leve i øyeblikket slik vi gjorde denne kvelden er virkelig noe alle burde prøve, samt gjøre oftere. Jeg skal definitivt innføre noen mobilfrie kvelder fremover.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å bli med til Spania. Jeg har virkelig blitt kjent med meg selv på en annen måte. Jeg har funnet ut at jeg er mye sterkere enn jeg tror. Jeg har aldri opplevd en mestringsfølelse og treningsglede som i Spania. Jeg har aldri opplevd en sånn selvtillit som da jeg kom hjem fra Spania, spesielt på treningsstudioet. Jeg visste nå hvor sterk jeg var, hvor mye jeg kunne pushe meg selv, og økte stort i alle øvelser. Jeg tok svette selfier av meg selv uten å i det hele tatt bry meg om hva andre måtte mene og tenke om det.

Hele holdningen min er annerledes, jeg har begynt å trives i egen kropp og jeg er virkelig stolt av meg selv. Jeg husker at jeg gruet meg for å vise frem kroppen min i Spania, men det tok ikke lang tid før jeg følte meg vel og ikke brydde meg. Det var så flott å se så mange fantastiske kropper, størrelser og fasonger på et sted. Alle like vakre på hver sin måte. Jeg har fortsatt en lang vei å gå for å få et bedre selvbilde, men jeg er godt på vei! Spania gjorde noe med meg, jeg kjenner det inni meg. Teamjegliker har forandret livet mitt, og jeg er så evig takknemlig for å ha teamet i ryggen på denne reisen jeg har valgt for meg selv.

Dette er mitt liv, og det skal være awesome!

 

Mange ganger kommer det tårer bak dodøren

Jeg er vokst opp med Lofotfjellene utenfor døren og havet så langt øyet kan se. Jeg er vokst opp med turer på fjelltoppene, med båten eller i naturen. Jeg har hatt en fin oppvekst. En fin barndom som jeg ser tilbake på med et smil. Jeg har hatt flotte folk rundt meg. Jeg har fått flotte og gode verdier fra dag én.

Jeg er vokst opp i en ærlig og redelig familie, hvor man er åpen, men likevel da jeg var på mitt værste ville jeg ikke at dem skulle se det. De fortjente ikke å se meg slik.

Jeg har alltid vært en glad og sosial person, men har de siste årene fått testet ut dette.

Som barn ble jeg mobbet, kanskje det var helt tilfeldig at det var meg. Men det førte til spiseproblemer. Tiden fra ungdomskolen husker jeg som lite energi, sov ved hver anledning og lite mat. Jeg utviklet meg stadig til en mer og mer usikker person en person som måtte få bekreftelse på alt jeg gjorde. Egne valg var umulige.

Du er 6 år og gleder deg til å begynne på skolen. I den nye rosa sekken din med en hund på og den lilla jakken er du klar for din første skoledag.
Tiden på skolen går, og i tredje til fjerde klasse skjer det plutselig ting. Av en eller annen grunn blir du mer og mer alene. Du blir usynlig, ingen ser deg og blomsterbedet blir det eneste du er med i friminuttene.

Å lese noe høyt blir plutselig det verste som kan skje. Du rekker ikke opp hånden hvis du må på do, du tør ikke.
Om du ikke er med blomsterbedet er du på do. Mange ganger kommer det tårer bak dodøren.
Du tror at alle ser deg, og ser hvordan du har det, så du sier ikke noe.

«Kanskje det er meningen at jeg skal ha det slikt?»

Men sannheten er at det er så skjult at ingen legger merke til hvordan du har det.

Usikkerheten din fortsetter på ungdomskolen. Ja for du er jo vant til å være alene, så hvorfor skal plutselig noen være med deg nå?
Mye skjer på ungdomskolen, så altfor mye.
Alt det fører til at du bruker mer og mer tid på rommet i sengen etter skolen. Dropper matpakken og spiser mindre og mindre. Du har så lite energi, alt du vil er å sove.

På et tidspunkt er du så langt nede at du har det så vondt, du finner noe skarpt..
Du håper ting en dag kan bli bedre.

Ting ble ikke noe bedre da du flyttet for deg selv etter ungdomskolen. Du skulle endelig få gå drømmelinjen din. Dans. Men med lite og feil mat var det ikke så mye energi å hente. Dans ble tilslutt et ork.

Fordi jeg var så sliten.

Som 16-åring mistet du jomfrudommen din, ufrivillig. Du opplevde voldtekt. Det du hadde trodd bare kunne skje i byens store gater i helgene. Men du opplevde det ikke bare en gang men to, men med tre års mellomrom.

Du husker ingenting fra de dagene. Kroppen din har bare blacket alt ut. Du bare stivnet. Når du tenker på det er det et mørkt stort hulerom som lager en stor vond klump i magen din.

Men du setter lokk på det. Med all den bagasjen du har opplevd  hadde du før du var 18 år bodd i to forskjellige fylker og fire forskjellige plasser. Alene.

Hadde du alltid vært rastløs eller ble du det etter hvert som tiden gikk i håp om å få det bedre?

På videregående er du plutselig ikke den stille personen mer. Men den personen som blir elevrådsleder, og politisk aktiv. Du får flere verv i den lille bygda. Du trives.

Men du satt bare lokk på alt, du gjorde deg aldri helt ferdig med det.

Denne bagasjen har jeg med meg. I fjor gikk jeg ut med min historie for meg ville belyse temaet, da voldtekt er et veldig tabubelagt teama, men også avslutte det  for meg selv på en fin måte. Men det hjalp ikke.

Etter å ha søkt på gøy, kom jeg inn på ei skole sørpå. Jeg som aldri skulle flytte lenger sør enn Trondheim.

Jeg takket ja. Det var en veldig blandet følelse, for der i Nord jeg føler meg hjemme. Det å flytte fra Nord til Østlandet var stor forskjell.

Men samtidig var det godt å ikke se de personene mer, de personene som gjorde meg vondt. For i en tid i Nord sluttet jeg å bli med ut, og tok mindre kontakt i frykt med å møte på dem.
Siden det er så tabubelagt teama, var det mange som snudde ryggen mot meg.

Teamjegliker er noe jeg meldte meg på i all hemmelighet men trodde aldri jeg skulle komme med. Å være med i team jeg liker, skulle være nøkkelen til å legge alt bak meg og en ny start for meg.

Nå begynner reisen å gå mot slutten som alle sier. Men min reise er ikke over enda, dette er bare starten.
Kull 6 derimot går mot den siste tiden. En tid jeg har vokst så utrolig mye på.
Jeg husker enda dagen jeg fikk tilbud om å være med. Jeg turte ikke å svare ja, jeg ventet til siste liten. Tankene om at jeg ikke kom til å klare det, jeg var ikke god nok og dette var ikke noe for meg kom hele tiden.
Men det var nå eller aldri, kanskje fikk jeg aldri denne sjansen igjen.

Husker første samling. Jeg hadde dagen før møtt noen av teamjentene og følte allerede at dette her var starten på noe fint.
Men likevel var jeg nervøs. En klump i magen der jeg stod utenfor Asker Treningssenter med disse. Tårer i øyene da fadderne og ledelsen og coachene kom ut.

Nå startet det.

Det var ekte. Jeg skulle få ta del i dette.
Jeg var ikke fornøyd med meg selv, men jeg hadde godtatt det mer og mer. Jeg så ikke hvordan jeg egentlig så ut, hadde gitt litt opp og mistet meg selv litt.

Første samlingen satt jeg igjen med så mye blant annet mye tårer etter foredragene. Og sitatet Anette Marie sa er det jeg sier til meg selv hver eneste dag. Lite viste jeg at noen uker senere skulle teamet bety så mye for meg.

Jeg var den jenta som spurte coachen om jeg kunne få trene kun hjemme. Jeg stod opp kl 4 om morgen for å trene. Jeg kom meg sjeldent i seng før 02. Dette gjorde jeg i 2mnd. (Mye trening og lite søvn dårlig kombo) Jeg gikk så fort det kom en annen person på senteret. Selv etter en øvelse eller 10. Jeg turte ikke å være der. Jeg gråt mens jeg gikk hjem. Jeg skjønte ikke at jeg kunne komme meg igjennom dette.

Men ukene gikk hver treningsøkt var en kamp mot min fortid. Jeg Fikk Flashback til alt det vonde jeg hadde opplevd. Det var ting jeg hadde prøvd å lagt bak meg men hadde ikke gjort meg ferdig.

Husker Spaniaturen. Husker den ubehagelige følelsen der vi skulle stå å improvisere foran alle – helt ut av komfortsonen. Husker jeg spurte deg, Anette Marie, om jeg måtte dette. Men husker også den følelsen jeg hadde når jeg var ferdig.

Dagene har hatt mange tårer, men jeg har fått et nytt liv. Ikke bare har jeg fått en vektnedgang dobbel så større enn jeg hadde som mål. Jeg har forandret meg så mye innvendig.

Jeg mediterer. Jeg tenker. Lever og handler.

Jeg trener ikke klokken 05.00 mer. Det er enda litt ubehagelig, men jeg er der dag som kveld. Jeg har en stolthet og en trygghet. Jeg skrur på musikk og blir i min egen verden. Jeg drar når jeg føler for å trene, og det er så deilig å ikke stresse og ikke bruke energi på det. Øktene blir så mye bedre å.

Jeg har slettet apper og prøver og være mer og mer frakoblet. Etter oppfordringen du, Anette Marie, ga til teamet.
Jeg tok utfordringa din om å leve frakoblet en uke. Kun meg selv og lydbøker. Lydbøkerne du tipset om.
Den uken ga meg et syn på ting, hva som virkelig var verdt i livet og hva som egentlig ikke betyr så mye. Man fikk kjenne på en ensomhet. En liten tomhet.

Kjære, teamjegliker.
Dere ga meg et nytt liv. Jeg vil være takknemlig resten av livet. Dere reddet meg da jeg trengte det som mest.

Jenta som vurderte å ta livet sitt i ungdomsårene. Føler endelig har fått en ny sjanse.
Et eventyr.
En reise.
Jeg er så evig takknemelig for nå føler jeg at jeg lever og har livsgnist. Selv om ting er ganske på hode nå så har jeg det bra. For ting er kun på hodet for jeg har snudd på den veien jeg gikk og prøver å lose meg inn på en ny. Denne reisen har vært så surrealistisk jeg har trådd ut av komfortsonen utallige ganger. Jeg har nådd min grense og pushet meg litt til hele veien. Jeg har grått og jeg har smilt.

Nå gleder meg til å fortsette veien på mitt nye liv. Jeg meldte meg på for å lukke en vond tid bak meg. Starte en ny. Få en bedre livsstil! Vekstmålet er nådd.
Og en ny tid har kommet. Jeg styrer nå skuta i den retningen jeg alltid har drømt om men alltid blitt stoppet for hvorfor skal jeg klare dette. Selvtilliten har utspeilet seg i intervjuene jeg har vært i, og nå gleder jeg meg til å leve drømmen jeg alltid har drømt om, fra April!

Denne reisen har også fått meg til å vil teste ut det umulig og jeg skal på den scenen, bare ikke nå i mars for var ikke derfor jeg meldte meg på. Men håper å tror dere ser meg der til høsten.

Teamet har gitt meg venner for livet. De er der i tykt og tynt og jeg er helt sikker på at noen av disse blir jeg å ha livet ut. Flere gode bekjente, nære venner og bestevenner. Noen av de nærmeste jeg har, er takket være denne reisen. Jeg mistet mange venner på denne reisen men har virkelig funnet ut hvem som virkelig er der, og er så evig takknemlig for det.

Takk for at dere Ga meg muligheten. Reisen har vært tung, men så verdt det.
Takk for at dere ga meg en ny start en ny glede et nytt liv.
Takk for at dere har gitt meg de vakreste venninnene!

Ulrika.

 

Danske Michaela (36) deler sin historie.

Gæste indlæg. Du bestemmer ikke selv din barndom, dine forældre og dine gener. Jeg blev voksen og måtte tag ansvar meget tidlig, er vokset om med en far som er alkoholiker og meget voldig, det gjorde at jeg som barn havde meget ansvar for mig selv, min lille søster og min store bror. Min mor arbejdede utrolig meget for og betale regning og for og flygte lidt fra virkeligheden med min far! Vi kunne ikke altid møde op på skolen, for hvis min far havde valgt og slå os i ansigtet, så måtte vi vente til dette ikke var synligt.

Når man vokser op på denne måde, gør det noget med kroppen og ikke mindst hovedet. Jeg var flink på skolen, flink på fodbold og flink på og skjule alt det onde jeg gik igennem.

Forældre som aldrig var på forældremøde, på fodboldkamp eller noget andet socialt.- det forsvarede jeg med alt muligt, for ingen skulle se hvordan det virkelig var i vores familie. Min bror kom ind i er forfærdelig miljø med stoffer og tyveri, som jeg så inderligt ønskede og få ham ud af- men min lille krop klarede ikke det!! Og hjælp fra min far kunne jeg bare glemme, og min mor havde ikke tid, mulighed og psyke til noget.

Mange år går, over 25 faktisk, før jeg tør og sige min far i mod. Jeg er på det tidspunkt flyttet (flygtet) til Norge, for hverdagen med en far som pludselig dukker op i lejligheden med 5,3 i alkohol promille, er ikke så hyggeligt med en ny født baby. Jeg fik angst for hvad som ville ske (en vakker dag) når han kørte rundt beruset, enten med ham eller nogle andre på vejen. Jeg jobbede alt jeg kunne 130-160% for og flygte fra tanker, angst, nervøsitet og skyldfølelse. For det får man nemlig når man vokser op på den måde. Om men pludselig tre fantastisk børn i en alder af 28 år. Klikker det helt for mig.

Jeg mister pludselig synet på vej hjem fra job en dag 18. december 2009! Jeg har nok fået flere advarsler fra kroppen, som jeg ikke har ville se. Jeg ryster, tisser på mig, græder og alt sortner… livet går pludselig helt i stykker. Jeg får en stor depression, og ingen forstår noget.

Michaela, som altid fikser alt, smiler, ler og kan gøre 345 ting på en og samme gang er gået ned med flaget.

Jeg er i chok over mig selv, jeg vil ingen se og inden møde- kun være hjemme med mine børn. Jeg vil ikke møde venner, ikke handle, ikke hente børn- jeg vil (kan) ingen ting. Psykolog, læge og sengen bliver måneder- faktisk år af min hverdag. Jeg har mistet troen på ALT. Livet, mig selv, kærlighed, sandhed og troen.

Men jeg får en dygtig tysk psykolog som klare og sparke gang i livet igen. Det tar 2 år. Jeg finder mig job, jeg mestre noget igen. Men vejen er meget lang. Ubeskrivelig lang!

Efter 35 år med mange nedtur og tåre, finder jeg i tillæg TJL. Og jeg bestemmer mig for og tag en udfordring, en udfordring som vil gavne mig selv. Jeg vil stråle igen, jeg vil leve igen og jeg vil føle en mestrings følelse når jeg scenen, er jeg meget glad- men først og fremmest skal jeg opnå og finde Michaela igen. Og hende har jeg fundet de sidste fem måneder.

TUSIND TAK.
Ses på scenen i Sandefjord.

Michaela, Kull 6.

 

Ble mobbet og utfryst av både elever og lærere

2008 var det verste året i mitt liv.  Jeg flyttet til Stockholm og trodde jeg skulle få en ny start. Jeg skulle bli utadvendt og få masse nye venner. Slik ble det ikke. Jeg ble i stedet mobbet og utfryst av både elever og lærere. Hver eneste dag følte jeg meg verdiløs.

Foto: Anette Marie Antonsen

I nesten 10 år bar jeg på denne smerten i hjertet mitt som jeg aldri tok tak i. Mobbingen definerte meg som person og jeg følte at det var meg det var noe feil med. Dette gjorde at jeg slet mye med ensomhet og ikke turte å ta kontakt med nye mennesker fordi jeg ikke følte meg bra nok. Samtidig søkte jeg hele tiden bekreftelse hos det motsatte kjønn noe som gjorde meg veldig sårbar, og jeg følte meg ofte utnyttet seksuelt.

”Jeg vil bli en selvsikker jente som ikke bryr seg så mye om hva andre tenker. Jeg vil føle meg bra nok”.

Dette var det jeg drømte om, men aldri trodde jeg kunne få til.

19. september 2017 var dagen jeg endelig turte å trykke «send» på søknaden min til team jeg liker. Da var jeg en usikker jente med dårlig selvtillit som ikke prioriterte seg selv. Jeg var en people pleaser som gjorde det andre ville og sjeldent sa ifra om noe. Jeg likte hverken meg selv eller kroppen jeg levde i og følte jeg ikke var verdt noe.

I dag, 20 uker senere er jeg en helt annen jente. Både utvendig og innvending. Ikke bare har jeg fått en ny kropp og blitt sterkere, men synet mitt på meg selv er totalt forandret. Nå liker jeg meg selv og jeg er stolt over hva jeg har oppnådd. Jeg har innsett at jeg må leve for meg selv og gjøre det jeg vil uten å bry meg om hva andre tenker.

Jeg hadde slitt i flere år med dårlige tanker om meg selv og gravde meg ned i det negative. Hadde vanskeligheter med å se noen mening med livet og følte jeg ikke hadde noe å leve for. Jeg trengte et mål og en mening med livet. Teamjegliker ble min redning.

Den vonde tiden har jeg fått lagt bak meg. Jeg skammer meg ikke lenger over den. Den definerer meg ikke som person lenger, og jeg er ikke redd for å ta kontakt med nye mennesker. Jeg har fått venner som liker meg for den jeg er, og som har støttet meg når det har vært tungt.

Team jeg liker har gitt meg ett nytt liv.

Å søke til team jeg liker er det beste jeg har gjort i livet mitt og det beste er at jeg har gjort det kun for meg selv.

Solveig.

Vil du være med i neste kull? Søk på teamjegliker.nofristen for å søke til Kull 7 er 1.mars 2018. 

 

– Jeg har alltid vært overvektig.

Tiden i teamjegliker har virkelig forandret livet mitt på så mange måter. Jeg har aldri hatt noe særlig selvtillit, og jeg har alltid vært overvektig. Det å endre livsstilen min og gå ned i vekt er noe jeg har ønsket veldig i mange år, og jeg har prøvd utallige ganger. Hver gang har jeg stoppet meg selv med å tenke «Jeg klarer ikke det her. Alle andre kan klare det, men ikke jeg».  Jeg har rakket ned på meg selv og fokusert på alt det negative. Jeg har i store deler av oppveksten og ungdomstiden latt vekten min og utseende mitt hindre meg fra å gjøre det jeg har hatt lyst til.

På et tidpunkt bestemte jeg meg for at det ikke var det livet jeg ønsker å leve. Jeg vil ikke la kroppen min bestemme hvordan jeg lever. Jeg vil kunne ta de valgene jeg vil og gjøre de tingene jeg vil, uten at kroppen min har noen innvirkning. Det har teamjegliker hjulpet meg med.

Da jeg fikk mailen med tilbudet om å være med i teamet var jeg i ekstase. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men skjønte at det kom til å bli en tøff reise og en stor endring i hverdagen. Det har det også vært, men det har vært så mye mer enn det. Tiden i teamjegliker har forandret kroppen min mye, men det har forandret tankene mine enda mer. Jeg har fått mer selvtillit, jeg har lært meg å fokusere på det positive og jeg har lært meg å rett og slett gi litt faen når det trengs.

Tanken på at tiden i kull 6 snart er over er utrolig trist, men jeg kommer ikke til å gi slipp på dette fantastiske teamet! Jeg er å vanvittig takknemlig for at jeg har fått være en del av teamet, og for alt det har gjort for meg. Med fantastiske coacher, faddere, teamvenner og ikke minst med Anette Marie i ryggen, har jeg forandret livsstilen min i løpet av bare noen få måneder. Jeg har ennå ikke nådd alle målene mine, men teamjegliker har sørget for at jeg er på god vei. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg søkte på kull 6, og ville gjort det samme om igjen uten å nøle. Evig takknemlig!

Celine Samsing.