Mange ganger kommer det tårer bak dodøren

Jeg er vokst opp med Lofotfjellene utenfor døren og havet så langt øyet kan se. Jeg er vokst opp med turer på fjelltoppene, med båten eller i naturen. Jeg har hatt en fin oppvekst. En fin barndom som jeg ser tilbake på med et smil. Jeg har hatt flotte folk rundt meg. Jeg har fått flotte og gode verdier fra dag én.

Jeg er vokst opp i en ærlig og redelig familie, hvor man er åpen, men likevel da jeg var på mitt værste ville jeg ikke at dem skulle se det. De fortjente ikke å se meg slik.

Jeg har alltid vært en glad og sosial person, men har de siste årene fått testet ut dette.

Som barn ble jeg mobbet, kanskje det var helt tilfeldig at det var meg. Men det førte til spiseproblemer. Tiden fra ungdomskolen husker jeg som lite energi, sov ved hver anledning og lite mat. Jeg utviklet meg stadig til en mer og mer usikker person en person som måtte få bekreftelse på alt jeg gjorde. Egne valg var umulige.

Du er 6 år og gleder deg til å begynne på skolen. I den nye rosa sekken din med en hund på og den lilla jakken er du klar for din første skoledag.
Tiden på skolen går, og i tredje til fjerde klasse skjer det plutselig ting. Av en eller annen grunn blir du mer og mer alene. Du blir usynlig, ingen ser deg og blomsterbedet blir det eneste du er med i friminuttene.

Å lese noe høyt blir plutselig det verste som kan skje. Du rekker ikke opp hånden hvis du må på do, du tør ikke.
Om du ikke er med blomsterbedet er du på do. Mange ganger kommer det tårer bak dodøren.
Du tror at alle ser deg, og ser hvordan du har det, så du sier ikke noe.

«Kanskje det er meningen at jeg skal ha det slikt?»

Men sannheten er at det er så skjult at ingen legger merke til hvordan du har det.

Usikkerheten din fortsetter på ungdomskolen. Ja for du er jo vant til å være alene, så hvorfor skal plutselig noen være med deg nå?
Mye skjer på ungdomskolen, så altfor mye.
Alt det fører til at du bruker mer og mer tid på rommet i sengen etter skolen. Dropper matpakken og spiser mindre og mindre. Du har så lite energi, alt du vil er å sove.

På et tidspunkt er du så langt nede at du har det så vondt, du finner noe skarpt..
Du håper ting en dag kan bli bedre.

Ting ble ikke noe bedre da du flyttet for deg selv etter ungdomskolen. Du skulle endelig få gå drømmelinjen din. Dans. Men med lite og feil mat var det ikke så mye energi å hente. Dans ble tilslutt et ork.

Fordi jeg var så sliten.

Som 16-åring mistet du jomfrudommen din, ufrivillig. Du opplevde voldtekt. Det du hadde trodd bare kunne skje i byens store gater i helgene. Men du opplevde det ikke bare en gang men to, men med tre års mellomrom.

Du husker ingenting fra de dagene. Kroppen din har bare blacket alt ut. Du bare stivnet. Når du tenker på det er det et mørkt stort hulerom som lager en stor vond klump i magen din.

Men du setter lokk på det. Med all den bagasjen du har opplevd  hadde du før du var 18 år bodd i to forskjellige fylker og fire forskjellige plasser. Alene.

Hadde du alltid vært rastløs eller ble du det etter hvert som tiden gikk i håp om å få det bedre?

På videregående er du plutselig ikke den stille personen mer. Men den personen som blir elevrådsleder, og politisk aktiv. Du får flere verv i den lille bygda. Du trives.

Men du satt bare lokk på alt, du gjorde deg aldri helt ferdig med det.

Denne bagasjen har jeg med meg. I fjor gikk jeg ut med min historie for meg ville belyse temaet, da voldtekt er et veldig tabubelagt teama, men også avslutte det  for meg selv på en fin måte. Men det hjalp ikke.

Etter å ha søkt på gøy, kom jeg inn på ei skole sørpå. Jeg som aldri skulle flytte lenger sør enn Trondheim.

Jeg takket ja. Det var en veldig blandet følelse, for der i Nord jeg føler meg hjemme. Det å flytte fra Nord til Østlandet var stor forskjell.

Men samtidig var det godt å ikke se de personene mer, de personene som gjorde meg vondt. For i en tid i Nord sluttet jeg å bli med ut, og tok mindre kontakt i frykt med å møte på dem.
Siden det er så tabubelagt teama, var det mange som snudde ryggen mot meg.

Teamjegliker er noe jeg meldte meg på i all hemmelighet men trodde aldri jeg skulle komme med. Å være med i team jeg liker, skulle være nøkkelen til å legge alt bak meg og en ny start for meg.

Nå begynner reisen å gå mot slutten som alle sier. Men min reise er ikke over enda, dette er bare starten.
Kull 6 derimot går mot den siste tiden. En tid jeg har vokst så utrolig mye på.
Jeg husker enda dagen jeg fikk tilbud om å være med. Jeg turte ikke å svare ja, jeg ventet til siste liten. Tankene om at jeg ikke kom til å klare det, jeg var ikke god nok og dette var ikke noe for meg kom hele tiden.
Men det var nå eller aldri, kanskje fikk jeg aldri denne sjansen igjen.

Husker første samling. Jeg hadde dagen før møtt noen av teamjentene og følte allerede at dette her var starten på noe fint.
Men likevel var jeg nervøs. En klump i magen der jeg stod utenfor Asker Treningssenter med disse. Tårer i øyene da fadderne og ledelsen og coachene kom ut.

Nå startet det.

Det var ekte. Jeg skulle få ta del i dette.
Jeg var ikke fornøyd med meg selv, men jeg hadde godtatt det mer og mer. Jeg så ikke hvordan jeg egentlig så ut, hadde gitt litt opp og mistet meg selv litt.

Første samlingen satt jeg igjen med så mye blant annet mye tårer etter foredragene. Og sitatet Anette Marie sa er det jeg sier til meg selv hver eneste dag. Lite viste jeg at noen uker senere skulle teamet bety så mye for meg.

Jeg var den jenta som spurte coachen om jeg kunne få trene kun hjemme. Jeg stod opp kl 4 om morgen for å trene. Jeg kom meg sjeldent i seng før 02. Dette gjorde jeg i 2mnd. (Mye trening og lite søvn dårlig kombo) Jeg gikk så fort det kom en annen person på senteret. Selv etter en øvelse eller 10. Jeg turte ikke å være der. Jeg gråt mens jeg gikk hjem. Jeg skjønte ikke at jeg kunne komme meg igjennom dette.

Men ukene gikk hver treningsøkt var en kamp mot min fortid. Jeg Fikk Flashback til alt det vonde jeg hadde opplevd. Det var ting jeg hadde prøvd å lagt bak meg men hadde ikke gjort meg ferdig.

Husker Spaniaturen. Husker den ubehagelige følelsen der vi skulle stå å improvisere foran alle – helt ut av komfortsonen. Husker jeg spurte deg, Anette Marie, om jeg måtte dette. Men husker også den følelsen jeg hadde når jeg var ferdig.

Dagene har hatt mange tårer, men jeg har fått et nytt liv. Ikke bare har jeg fått en vektnedgang dobbel så større enn jeg hadde som mål. Jeg har forandret meg så mye innvendig.

Jeg mediterer. Jeg tenker. Lever og handler.

Jeg trener ikke klokken 05.00 mer. Det er enda litt ubehagelig, men jeg er der dag som kveld. Jeg har en stolthet og en trygghet. Jeg skrur på musikk og blir i min egen verden. Jeg drar når jeg føler for å trene, og det er så deilig å ikke stresse og ikke bruke energi på det. Øktene blir så mye bedre å.

Jeg har slettet apper og prøver og være mer og mer frakoblet. Etter oppfordringen du, Anette Marie, ga til teamet.
Jeg tok utfordringa din om å leve frakoblet en uke. Kun meg selv og lydbøker. Lydbøkerne du tipset om.
Den uken ga meg et syn på ting, hva som virkelig var verdt i livet og hva som egentlig ikke betyr så mye. Man fikk kjenne på en ensomhet. En liten tomhet.

Kjære, teamjegliker.
Dere ga meg et nytt liv. Jeg vil være takknemlig resten av livet. Dere reddet meg da jeg trengte det som mest.

Jenta som vurderte å ta livet sitt i ungdomsårene. Føler endelig har fått en ny sjanse.
Et eventyr.
En reise.
Jeg er så evig takknemelig for nå føler jeg at jeg lever og har livsgnist. Selv om ting er ganske på hode nå så har jeg det bra. For ting er kun på hodet for jeg har snudd på den veien jeg gikk og prøver å lose meg inn på en ny. Denne reisen har vært så surrealistisk jeg har trådd ut av komfortsonen utallige ganger. Jeg har nådd min grense og pushet meg litt til hele veien. Jeg har grått og jeg har smilt.

Nå gleder meg til å fortsette veien på mitt nye liv. Jeg meldte meg på for å lukke en vond tid bak meg. Starte en ny. Få en bedre livsstil! Vekstmålet er nådd.
Og en ny tid har kommet. Jeg styrer nå skuta i den retningen jeg alltid har drømt om men alltid blitt stoppet for hvorfor skal jeg klare dette. Selvtilliten har utspeilet seg i intervjuene jeg har vært i, og nå gleder jeg meg til å leve drømmen jeg alltid har drømt om, fra April!

Denne reisen har også fått meg til å vil teste ut det umulig og jeg skal på den scenen, bare ikke nå i mars for var ikke derfor jeg meldte meg på. Men håper å tror dere ser meg der til høsten.

Teamet har gitt meg venner for livet. De er der i tykt og tynt og jeg er helt sikker på at noen av disse blir jeg å ha livet ut. Flere gode bekjente, nære venner og bestevenner. Noen av de nærmeste jeg har, er takket være denne reisen. Jeg mistet mange venner på denne reisen men har virkelig funnet ut hvem som virkelig er der, og er så evig takknemlig for det.

Takk for at dere Ga meg muligheten. Reisen har vært tung, men så verdt det.
Takk for at dere ga meg en ny start en ny glede et nytt liv.
Takk for at dere har gitt meg de vakreste venninnene!

Ulrika.

1 kommentar

  1. Anniken

    Flotteste, fineste og ærligste jenta ❤️ Tusen takk for at du er du og for at du har latt meg få slippe inn i hjertet ditt! Tusen takk for de seine og lange telefonsamtalene og alle gode ord! Du inspirerer meg stort! Stor klem fra Fredrikstad-apa som har blitt veldig glad i deg! 💕

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *