Spania forandret meg

Nå ligger jeg i sengen og tenker tilbake på fantastiske Oliva Nova. Når jeg skriver dette er det en uke siden teamet kom hjem fra en utrolig flott motivasjonstur til Spania. Jeg har brukt denne uken på å la alle inntrykk fra Spania synke inn, og dem var det mange av. Kvelden jeg kom hjem skrev jeg på instagram «Sitter igjen med et hav av følelser som bruser i kroppen. Jeg er så takknemlig for muligheten teamjegliker har gitt meg. Jeg er så STOLT over meg selv, over egen innsats og viljestyrke under alle treningsøktene til Christian og Anette. Jeg pusha meg selv til jeg ikke klarte mer. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker tilbake på den uka vi nettopp har lagt bak oss. For noen modige og fantastiske jenter og gutter teamjegliker består av! Jeg er rørt over samholdet vi skapte fra dag 1 – teamledere, coacher, faddere og kullmedlemmer om hverandre. Jeg har lært så mye om meg selv denne uken, og blitt enda mer bevisst på hvor gode vi mennesker kan gjøre hverandre.» Når jeg leser dette kjenner jeg at jeg blir varm om hjertet på nytt.

Jeg heter Ulla Christine, er 30 år og bor i Aurskog utafor Lillestrøm. Jeg oppdaget teamjegliker da venninna mi ble med i kull 6. Det var morsomt å følge hele teamet, og venninnen min samt mange andre fikk helt fantastiske resultater. Jeg har en lang historie med mye mobbing, dårlig selvbilde og hadde nylig vært igjennom et veldig tøft samlivsbrudd. Jeg lovet meg selv at 2018 skulle bli året jeg satte meg selv først, jeg skulle si ja til de tingene jeg vanligvis ville sagt nei til, og jeg skulle ta utfordringer på strak arm. Jeg sendte inn søknad og var så heldig at jeg fikk tilbud om å være med i kull 7.

Jeg visste at deltakelse i kull 7 ville koste både penger, blod, svette og tårer og jeg bestemte meg på forhånd for at alle samlinger samt Spaniatur måtte passe overens med turnusjobbingen min. Det var som et tegn fra oven da alle samlingene havnet på frihelgene mine, og Spaniaturen havnet på friuka mi. Å bli med på Spaniaturen har for meg vært en enda større utfordring enn å bli med i selve teamjegliker og kull 7. Mobbing, overvekt og dårlig selvbilde har gjort at sommer og varme har vært et helvete for meg hele livet. Jeg har aldri turt å gå i shorts og singlet, jeg gikk alltid i lange bukser og store topper for å skjule både armer og mage. Dere kan tro dette var varmt. Det er så mange aktiviteter og opplevelser jeg har gått glipp av, spesielt på sommeren fordi det har vært flaut for meg å vise hvor dårlig form jeg er i, hvor lett jeg svetter, vise at jeg ikke tør å kle av meg osv. Det var først for et par år siden at jeg turte så smått å kle av meg, tørre å bade foran andre, kjøpte min første shorts osv.

Med målet for 2018 friskt i minnet meldte jeg meg på Spaniaturen uten å blunke, og jeg startet å grue meg med engang. Jeg visste formen ikke var på topp, jeg fryktet at jeg skulle være den eneste «gromme» jenta der, den eneste som var i dårlig form, tenk om de andre ikke likte meg. Det er utrolig hvor mye negativt man forteller seg selv. Jeg tenkte aldri «tenk så gøy å pushe seg selv, tenk så deilig det er når øktene er gjennomført, tenk så spennende å bli kjent med nye mennesker». Jeg var utrolig nervøs før avreise og sov kun 3 timer natten før. Jeg er alltid veldig spent når jeg skal reise til nye steder, og klarer sjeldent å roe meg før jeg kommer frem.

Da vi samlet oss på Gardermoen merket jeg med engang at denne gjengen her kom til å få det utrolig gøy sammen. Vi var en liten gjeng fra kull 7, pluss to tidligere teammedlemmer fra kull 5 og 6. I tillegg til oss var selvfølgelig Anette og Therese med, samt coachene Christian og Gustav. Det tok ikke lang tid før praten satt løst, latteren runget og før vi visste ordet av det landet vi i Alicante. Jeg hadde i forkant fryktet temperaturen i Spania, og ble overrasket over hvor utrolig behagelig temperaturen var og jeg tenkte for første gang «dette kan bli bra». Vi stoppet og handlet alt vi trengte av mat den kommende uka på en lokal matbutikk, allerede her merket jeg samholdet i gruppa. Det er ikke alltid lett å handle i utenlandske butikker, men alle hjalp hverandre med å finne ut av hva man trengte, hvor det fantes, og hadde noen for mye å bære på kom det et par ledige hender. I løpet av kvelden kom vi frem til Oliva Nova, og jeg ble overrasket over hvor stor resorten og hele området var. De fleste var ganske slitne etter å ha reist hele dagen, og det var godt å få innstallert seg i leilighetene. Vi var alle utrolig spente på hva vi hadde i vente.

Vi skulle i hovedsak ha 2 treningsøkter om dagen. Treningsfri ankomst- og avreisedagen, samt ei økt lørdagen. Vi trente hver morgen kl.09 på stranden eller ved bassenget utenfor leilighetene. På kveldene trente vi kl.18 og vi benyttet vi oss av sportssenteret på resorten, og hit tok det en liten halvtime å gå hver vei. Cardio øktene den uken ble innfridd og vel så det, og det var flott å kunne oppleve så fantastiske omgivelser til og fra trening.

Det var i hovedsak Christian som holdt treningene våres, og han var som vanlig ikke nådig. Jeg skal være den første til å innrømme at det var hardt å trene i varmen, to økter om dagen. Jeg husker så godt at jeg tenkte etter første dagen «hvordan skal dette gå». Herfra gikk det bare en vei, og det var oppover. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så givende og gøy å trene to ganger daglig i Spania. Christian lagde helt råe treningsopplegg, som var varierte og givende. Øktene krevde selvdisiplin og samarbeid. Vi trente sammen hele gruppen, vi samarbeidet i par, og vi trente individuelt. Alle svettet, pusta, pesa og ga alt! Jeg hadde gruet meg aller mest til treningene i varmen, både pga. størrelsen og formen min. Jeg syns det var fryktelig tungt til tider og jeg ville mange ganger gi opp, men så hørte jeg alltid «Kom igjen Ulla!» «Dette klarer du» «Du er rå». Jeg har aldri i mitt liv opplevd et samhold som dette, mennesker jeg knapt kjenner står å heier på meg, pusher meg, vil ha meg i mål. Heiaropene deres betydde alt for meg under treningene, og de fikk meg igjennom.

Disse treningsøktene har virkelig vist meg at jeg kan pushe meg selv så utrolig langt. Jeg husker at jeg tok til tårene ved to anledninger under trening i Spania. Den ene var en økt jeg hadde sammen med fadder-Kristina på Christian sin siste trening. Hun pushet meg så hardt, hun hjalp meg med øvelsene jeg syns var tunge slik at jeg skulle klare å gjennomføre, hun motiverte meg til å gi alt, og jeg var så sliten og stolt over meg selv når økta var over.

Den andre gangen var på stranda. Anette kjørte en trening som gikk på intervaller, utholdenhet og kondisjon. Min verste fiende. Vi var helt på slutten av økta, vi skulle være på lag og vi skulle løpe. Når jeg hadde gjennomført 1/3 av løpet slet jeg med å få igjen pusten. Jeg kjente gråten komme og skuffelsen over å ikke være i god nok form, og frykten for å ikke klare å gjennomføre og dermed skuffe laget mitt. Det resulterte i at jeg knakk sammen på stranda i gråt. Anette kommer bort for å spørre åssen det går og alt jeg svarer er «Jeg er så jævlig skuffa over meg selv». Anette ler litt overrasket over utsagnet mitt og svarer «Hæ? Du har ingen grunn til å være skuffa over deg selv! Når man faller sammen og tar til tårene på denne måten betyr det at man har gitt alt!». Jeg fortsetter å gråte og hive etter pusten. Det som skjer videre er at fadder-Kristin kommer bort, løfter opp armene mine så jeg lettere skal få igjen pusten, og når pusten begynner å komme seg sier hun at vi skal løpe den siste runden sammen. Og vi løper i mitt tempo, og vi løper i mål – sammen. Jeg kjenner jeg får klump i halsen når jeg skriver om dette, men jeg syns dette forteller så mye om samholdet og menneskene i dette teamet. Vi heier på hverandre, vi samarbeider og vi gjør hverandre gode. Vi gjør dette sammen!

Noe annet som har vært veldig positivt på denne turen her har vært å få oppleve meditasjon for første gang. Jeg er en ganske stressa person, med altfor mange baller i luften og tanker i hodet til enhver tid, så det å få slappe helt av på stranden med lyden av bølgeskvulp og Gustav som tar oss igjennom meditasjonen var helt helt magisk. Meditasjon er virkelig noe jeg skal ta med meg videre i livet, for jeg har sjeldent kjent en sånn ro før som etter meditasjonen. Torsdagen skulle vi alle ut å spise på restaurant. Christian hadde godkjent menyen som bestod av den møreste biffen jeg noen gang har smakt, med nydelig tilbehør av grønnsaker og et glass vin. Dette var en helt fantastisk matopplevelse, sammen med nydelige mennesker og best av alt – ingen mobiler. Å leve i øyeblikket slik vi gjorde denne kvelden er virkelig noe alle burde prøve, samt gjøre oftere. Jeg skal definitivt innføre noen mobilfrie kvelder fremover.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å bli med til Spania. Jeg har virkelig blitt kjent med meg selv på en annen måte. Jeg har funnet ut at jeg er mye sterkere enn jeg tror. Jeg har aldri opplevd en mestringsfølelse og treningsglede som i Spania. Jeg har aldri opplevd en sånn selvtillit som da jeg kom hjem fra Spania, spesielt på treningsstudioet. Jeg visste nå hvor sterk jeg var, hvor mye jeg kunne pushe meg selv, og økte stort i alle øvelser. Jeg tok svette selfier av meg selv uten å i det hele tatt bry meg om hva andre måtte mene og tenke om det.

Hele holdningen min er annerledes, jeg har begynt å trives i egen kropp og jeg er virkelig stolt av meg selv. Jeg husker at jeg gruet meg for å vise frem kroppen min i Spania, men det tok ikke lang tid før jeg følte meg vel og ikke brydde meg. Det var så flott å se så mange fantastiske kropper, størrelser og fasonger på et sted. Alle like vakre på hver sin måte. Jeg har fortsatt en lang vei å gå for å få et bedre selvbilde, men jeg er godt på vei! Spania gjorde noe med meg, jeg kjenner det inni meg. Teamjegliker har forandret livet mitt, og jeg er så evig takknemlig for å ha teamet i ryggen på denne reisen jeg har valgt for meg selv.

Dette er mitt liv, og det skal være awesome!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *