Fra deprimert til livsglad – les om Cathrine i teamjegliker

Hvorfor meldte du deg på?

Fra jeg hørte om teamjegliker første gangen, og begynte å lese meg opp, hadde jeg et stort ønske om å melde meg på. Livssituasjonen min gjorde at dette ikke passet før påmeldingen til kull 7 startet. Jeg husker jeg satt på hytta, og et samboerskap gjennom to år hadde nettopp tatt slutt. Tiden ble brukt til å reflektere over hvordan livet nå ville bli. Jeg var langt nede psykisk etter høyt press på jobben og på privaten, kiloene begynte å snike seg på, jeg skulle fylle 30 om et halvt år og jeg var plutselig alene igjen. Korthuset jeg sakte, men sikkert, hadde stablet, begynte å rase.

Jeg mobiliserte for å kjempe for meg selv.

Tiden var inne for å sette meg selv først, gjøre det jeg vil, kun for meg selv. Det var da jeg fikk se innlegget om at påmeldingen til kull 7 snart åpnet. Jeg trengte ikke mange sekunder for å bestemme meg for at jeg skulle søke. Nå hadde jeg tid, kun meg selv å ta hensyn til og jeg var så klar. Jeg har tidligere forsøkt å gå ned i vekt, tidvis lyktes, tidvis mislyktes. Fra sommeren 2017 og frem til jul hadde jeg tatt av i overkant av 20 kilo, men de snek seg sakte på igjen. Jeg ville ikke klare det alene, jeg trengte hjelp. Jeg trengte trygge rammer og forutsigbarhet. Overbevist om at teamjegliker kunne bli min redning, ble søknaden sendt og jeg fikk plass.

Hva har du oppnådd?

I alle år har jeg vært ei stille og beskjeden jente. Venner og kjente har alltid sagt at de ikke har sett på meg som spesielt beskjeden, men dette har vært en maske jeg har tatt på meg. Jeg har alltid vært redd for avvisning, redd for å aldri være god nok, redd for å skuffe andre. Jeg har alltid satt andre først, og strekt meg langt for at de rundt meg skal ha det bra. Både på jobb og privat har jeg stilt høye krav til meg selv, og jeg har alltid lidd av «flink-pike» syndromet. Konstant sliten, tilbakefall med depresjon og lange sykemeldingsperioder, og til slutt diagnosen angst med panikkanfall.

Mye av dette vinker jeg nå farvel til. Angsten avtar og jeg håndterer panikkanfallene på en mye bedre måte. Heldigvis er det sjelden de kommer nå. Jeg føler meg mer glad, jeg trives i mitt eget selskap, jeg koser meg på trening og jeg er flinkere til å sette meg selv først – og sette grenser for meg selv.

Det har vært en tøff reise disse 20 ukene, men jeg angrer ikke et sekund. Opp og nedturer har det vært, og i perioder har jeg virkelig kjent på at jeg lever, men jeg har kommet styrket ut av det. Å mestre hverdagen så godt som jeg gjør nå føles deilig, og jeg føler meg som den personen jeg er ment å være. Det er fortsatt ting å jobbe med, men jeg har kommet så langt og jeg er stolt. Tårene triller når jeg skriver dette, samtidig som jeg smiler. Det bobler innvendig, på en god måte.

Hva er det beste med teamet?

Jeg husker den fredagen da vi skulle møte opp i Skien for første samling i april. Jeg var livredd. Jeg skulle jo dele rom med vilt fremmede mennesker en hel helg. Jeg skulle ta formbilder i undertøy, jeg skulle måles med den grusomme klypa til Christian og jeg skulle veies. Alt det jeg til nå hadde holdt hemmelig, var plutselig ikke det lenger. Hjertet dunket, jeg hadde skyhøy puls og følte meg som et lite barn. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente.

Jeg ler litt når jeg skriver det, for det var jo ingenting å grue seg til. For noen fantastiske mennesker jeg har delt denne reisen med. For noen historier, alle helt unike. Samholdet og samlingene har vært fantastisk. Jeg har utfordret meg selv, satt ord på følelser jeg ikke trodde jeg skulle tørre å sette ord på. Jeg har stått foran vilt fremmede mennesker og blottlagt meg, men ingen har noen gang dømt meg.

Vi har alle gjort dette for oss selv. Vi har støttet hverandre, motivert hverandre, løftet hverandre opp og frem. En personlig reise i et vakkert fellesskap. Teamjegliker har forandret meg, gjort meg til den jeg er i dag. Nye venner, mye latter, tårer, frustrasjon og engstelse. Alt har vært verdt det.

Hvordan har dette forandret meg?

Jeg har nok blitt mer åpen, åpen for nye ting, åpen for å ta utfordringer og åpen for å sprenge grenser. Jeg har vokst som menneske, lært meg å sette pris på eget selskap, og jeg er i ferd med å bli veldig glad i meg selv. Jeg er for første gang i mitt 30 år lange liv blitt glad i å trene, og får dårlig samvittighet dersom jeg ikke får kjørt styrkeøktene mine.

Jeg ler med hele kroppen. Jeg gleder meg over egne prestasjoner, og jeg smiler fra øre til øre. Jeg er lykkelig, og jeg er klar for å kjempe videre og nå målene mine. Målet om å en dag se meg i speilet og være fornøyd med det jeg ser, kunne smile til speilbildet, klappe meg selv på skulderen og være stolt. Jeg merker at jeg nærmer meg for hver dag som går, og det er verdens beste følelse.

Hva veide jeg ved start, og hva veier jeg nå?

2. juli 2017 veide jeg 118,8 kg. Mitt livs tyngste. Kroppen sviktet og alt var tungt. Jeg tok grep, og ved oppstart av kull 7 viste vekten 104 kg. I dag viste vekta 96 kg. Jeg har gått litt opp og ned gjennom sommeren, men nå krabber jeg nedover igjen og jeg føler meg så sykt bra.

Takk Anette, Therese, Gustav og Christian. Jeg er lykkelig, jeg er stolt og jeg føler meg hel!

Hilsen Cathrine Haug, Teamjegliker Kull 7 & 8.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *