Hvorfor ikke bare godta?

Martine er 23 år og kommer fra Moss. Der bor hun med sin samboer og sammen har de ett barn. Når hun ikke er mamma og kjæreste, jobber hun som vikar i barnehage.

Noen ganger, eller egentlig veldig ofte, tenker jeg tilbake på livet mitt før jeg ble med i Teamjegliker. Jeg kaller det for livet jeg hadde før, og livet jeg har nå.

I livet jeg hadde før så godtok jeg ikke at jeg var meg i min egen kropp. Jeg ble påvirket av samfunnet. Hver dag. Jeg synes alle så bedre ut enn meg, og jeg så små og store feil hos meg selv hele tiden. Det var ikke kroppen, men tankene. Jeg tenkte mye negativt rundt mitt eget liv. Om utdanning, hva jeg har, hva jeg eier. Alt ble til ett liv som jeg ikke hadde det bra i.

Jeg satt hjemme alene en kveld og kom over Teamjegliker på Instagram. Nysgjerrig klikket jeg meg inn og begynte å lese. Jeg ble umiddelbart oppslukt og tenkte at dette hørtes ut som hjelp. Ikke bare moro og en dans på røde roser, men god hjelp. Jeg søkte uten å tenke på hva de rundt meg mente om det. De skulle ikke få mene noe. Jeg skulle mene. Jeg skulle ta et tak og komme meg fremover. Jeg skulle gjøre noe for meg selv. Jeg hoppet foran speilet og tok bilder i undertøy. Knips, knips. Sendte søknad og krysset fingrene.

Så kom dagen hvor mye forandret seg. Jeg fikk bli med i teamet og jeg gråt av glede. Jeg så lyset i tunellen. Som en hånd, klar til å hjelpe meg inn i et bedre liv.

Jeg følte at jeg allerede var på god vei, da jeg visste at jeg kom til et godt støtteapparat og profesjonell hjelp. Etter en periode i Teamjegliker, med masse gode mennesker, anerkjennelse, kjærlighet, venner og trygghet fra folk som vet hva de driver med, forandret tankene seg til det bedre. Alt ble annerledes. Synet mitt på mat, kropp og hvordan samfunnet vi lever i er.

Jeg begynte å godta.

Nå, i det nye livet som jeg så fint kaller det, står jeg med en kul på magen, 27 uker på vei. Jeg har termin i januar. Fra før har jeg en gutt på to år og en kjempefin og støttende samboer. Jeg har en fin familie, masse gode venninner og en utrolig god bestevenninne som jeg fikk i Teamjegliker.

Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg er lykkelig, men jeg er så nærme lykkelig du kan få det. Jeg har gode følelser, og jeg har gode tanker om det meste. Jeg motiverer meg mye med Hanne Schie – min beste venninne fra Teamjegliker. Vi muntrer hverandre opp og jeg er så glad for at jeg har møtt henne. Teamjegliker gav meg så mye. Planen etter baby nummer to er å fortsette å være motivert, engasjert og nysgjerrig.

Tankene mine rundt mat er sunne og fine. Ser jeg meg i speilet så godtar meg selv, enkelt og greit. For meg har det blitt en annen opplevelse å se meg selv i speilet. Jeg godtar.

Tusen takk, Teamjegliker. Tusen takk for hver og en som var på min basegruppe. Tusen takk til min fadder, og takk til hele støtteapparatet. Det er så mye som har forandret seg – og det til det bedre!

Hilsen Martine, Kull 6.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *