Tiden i teamjegliker har virkelig forandret livet mitt på så mange måter. Jeg har aldri hatt noe særlig selvtillit, og jeg har alltid vært overvektig. Det å endre livsstilen min og gå ned i vekt er noe jeg har ønsket veldig i mange år, og jeg har prøvd utallige ganger. Hver gang har jeg stoppet meg selv med å tenke «Jeg klarer ikke det her. Alle andre kan klare det, men ikke jeg».  Jeg har rakket ned på meg selv og fokusert på alt det negative. Jeg har i store deler av oppveksten og ungdomstiden latt vekten min og utseende mitt hindre meg fra å gjøre det jeg har hatt lyst til.

På et tidpunkt bestemte jeg meg for at det ikke var det livet jeg ønsker å leve. Jeg vil ikke la kroppen min bestemme hvordan jeg lever. Jeg vil kunne ta de valgene jeg vil og gjøre de tingene jeg vil, uten at kroppen min har noen innvirkning. Det har teamjegliker hjulpet meg med.

Da jeg fikk mailen med tilbudet om å være med i teamet var jeg i ekstase. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men skjønte at det kom til å bli en tøff reise og en stor endring i hverdagen. Det har det også vært, men det har vært så mye mer enn det. Tiden i teamjegliker har forandret kroppen min mye, men det har forandret tankene mine enda mer. Jeg har fått mer selvtillit, jeg har lært meg å fokusere på det positive og jeg har lært meg å rett og slett gi litt faen når det trengs.

Tanken på at tiden i kull 6 snart er over er utrolig trist, men jeg kommer ikke til å gi slipp på dette fantastiske teamet! Jeg er å vanvittig takknemlig for at jeg har fått være en del av teamet, og for alt det har gjort for meg. Med fantastiske coacher, faddere, teamvenner og ikke minst med Anette Marie i ryggen, har jeg forandret livsstilen min i løpet av bare noen få måneder. Jeg har ennå ikke nådd alle målene mine, men teamjegliker har sørget for at jeg er på god vei. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg søkte på kull 6, og ville gjort det samme om igjen uten å nøle. Evig takknemlig!

Celine Samsing.

Kjære, Anette Marie.

Jeg ønsker først å si tusen takk for at jeg får være med på dette, og tusen takk for at du deler med oss hvordan andre har det. Jeg leste innlegget ditt fra Kjersti, og merket hvordan alt kom opp igjen hos meg selv. Jeg ønsker derfor å fortelle min historie. At jeg er mer enn bare en glad jente som elsker alt. Jeg gråter når jeg skriver dette, fordi jeg kjenner at det er vondt.

Min historie startet som 9-åring hvor jeg flyttet til en liten bygd. Jeg ble allerede fra første uke ertet. De stengte veien for meg når jeg gikk av bussen og kastet ting etter meg på veien. Jeg var 9 år. Jeg fikk aldri noen ordentlige venner, men jeg klarte meg generelt fint alene frem til at gutter viste interesse for meg. Dette ble det eneste jeg hadde. Noe som gjorde at jeg byttet gutt stadig vekk og var med hver eneste som ønsket å være med meg.

I syvende klasse møtte jeg min første ordentlige kjæreste, og det var egentlig alt annet en godt. Og dette resulterte i at de neste årene mine skulle inneholde tårer, smerte og flere psykiske problemer.

Jeg gjorde noe av det dummeste man kan gjøre. Endelig skulle de alle få noe håndfast å erte meg for. Flere nakenbilder ble sendt og for å toppe det hele lagde noen en film av meg som ble sendt rundt. Alle visste det. Uansett hvor jeg gikk ropte noen etter meg. De lagde sanger om meg, opprettet grupper på nett og stengte meg ute. Jeg hadde ingen igjen. Jeg fikk også meldinger av voksne menn som ville møte meg og det gikk utover søstrene mine. Jeg kunne ikke engang gå på skolen.

Så kom sommeren etter åttende klasse og jeg ble hodestups forelsket, igjen. Han bodde et stykke unna, men alt var så fint. Folk stoppet etterhvert å erte meg fordi han var høyt oppe i ulike systemer. Jeg gjorde alt for han. Jeg skulket skolen og gikk barbeint hjem på vinteren, fordi han beordret meg til det. Som straff fordi at jeg ikke svarte i timen. Det tok tre kvarter å gå hjem til ham. Alltid redd for hva han skulle gjøre om jeg ikke fulgte hans ordre. Han brøyt meg ned psykisk og fysisk på de verst tenkelige måter, og jeg endte på sykehus gang på gang fordi han var voldelig.

Jeg drev med svømming, men jeg måtte slutte med alt. Tenk om noen så alle merkene på kroppen min? Jeg kunne ikke gå fra mobilen i tilfelle han ringte og jeg ikke svarte med en gang. Da fikk jeg igjen for det når jeg så ham neste gang.

Men jeg elsket ham jo, og jeg kunne ikke være alene. Hvem ville være sammen med meg nå? Han var narkoman og jeg skulle gjøre alt for å redde ham. Uansett hva det gikk på bekostning av hos meg. Jeg ville bare ikke være alene.

Nesten tre år senere var det til slutt noen som ringte politiet. Det ble opprettet besøksforbud. De neste månedene mine bestod av rettssaker og møter. Helt alene, igjen. Jeg endte opp hos psykolog og ble diagnotisert med angst, tvangslidelser, depresjoner og posttraumatisk stress . . .

På videregående orket ikke kroppen mer. Det fantes ikke mer å gi. Jeg gikk ut og inn av sykehus og legebesøk og etter tre år fikk jeg diagnosen ME (kronisk utmattelsessyndrom). Livet mitt ble igjen satt på vent.

Jeg hadde ingenting, igjen.

Jeg har aldri fått være barn. Aldri rukket å være ungdom, heller aldri kunne sett noe positivt med meg selv. Etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg å operere og fikse på utseende mitt, fordi jeg selv ikke var bra nok. Jeg fikset ikke fordi jeg følte meg finere, men fordi jeg ikke er verdt noe uten. Jeg fant endelig noe jeg kunne gjemme meg bak, utseende.

Høsten 2017 søkte jeg på team jeg liker, av den ene grunnen av at det gikk på kropp og utseende og jeg tenkte dette kanskje var det eneste jeg kunne mestre i livet mitt.

Det jeg ønsker og fortelle er at på kun få måneder har jeg fått venner. Jeg har innsett at jeg kanskje har noen andre verdier i livet mitt, og jeg har for første gang turt og sove borte. Jeg har ikke lenger frykten for at det skal komme noen bedre enn meg og at jeg skal bli valgt bort. Eller at noen skal si noen kommentarer som sårer. Jeg har reist alene til syden med teamjegliker, uten å kjenne noen av de jeg skulle reise med. Jeg snakker med andre mennesker og jeg føler endelig at jeg har et sted jeg hører hjemme. Hvor det er mennesker som er glad i meg.

Tenkte at når du delte den andre historien og det hjalp meg, så kan kanskje dette hjelpe noen også.

Hilsen Ida Rud.

Med tillatelse, vil jeg dele dette skrivet som jeg fikk fra en jente i teamet. Grunnen til at jeg vil dele, er for å vise min motivasjon til å drive dette teamet. Å se mennesker bygge muskler og bli sterke er moro det, men det er dette som virkelig setter spor. At mennesker kan få det bedre med seg selv. Jeg hadde ingen aning om motivasjonen til denne jenta.

Dette brevet fra Kjersti er et av mange. Vi har så mange ulike mennesker med oss. Noen har det helt flotters og ønsker kun å utfordre seg selv, mens andre har en indre kamp de kanskje prøver å rømme fra ved å bli «finere på utsiden». Så er det akkurat det som skal til for å virkelig møte seg selv på innsiden. Under bildet kan du lese brevet Kjersti skrev til meg.

Teamleder Anette M. Antonsen. 

Kjære, Anette Marie!

Jeg har fulgt bloggen din i mange år, og sikkert lest nesten alle innleggene dine. Du har alltid inspirert meg og truffet meg på en spesiell måte. Jeg har også fulgt teamjegliker fra starten av, og alltid hatt lyst til å søke. Sommeren 2017 tok jeg virkelig mot til meg og søkte – det er det beste valget jeg har gjort i hele mitt liv.

Jeg håper det er greit at jeg forteller deg litt om meg og mitt liv.
Jeg har alltid hatt en vanskelig barndom. Siden jeg gikk på barneskolen har jeg alltid vært den som var ”utenfor”. Jeg ble aldri invitert på bursdager eller for å finne på noe, og jeg var aldri den som ble med noen hjem etter skolen. Jeg har aldri følt at jeg har vært av betydning for noen. Jeg har alltid følt meg alene og annerledes enn alle andre. På ungdomsskolen følte jeg at jeg fant min ”vennegjeng”, men jeg var fortsatt utenfor.

Jeg hadde aldri en bestevenn og det var ingen som så på meg som sin nærmeste. Når vi begynte på videregående valgte jeg å følge mine drømmer og begynte på linjen medier og kommunikasjon, mens alle ”venninnene mine” begynte på studiespesialisering. Jeg var igjen utenfor, alene og hadde valgt å gå en annen retning enn strømmen. De ville ikke ha med meg på russebilen deres engang, som betyr at store deler av videregående ble veldig tungt.

Hele 3.klasse var jeg den som satt alene og spiste, ikke var med å pusse opp russebil, og jeg var den éne jenta uten russelogo på ryggen. For første gang ble det så synlig at jeg var alene.

Jeg følte ikke jeg hadde noe kjemi med noen på min egen alder. Jeg begynte å snakke med eldre gutter, og det førte med seg mange dumme valg. Jeg gjorde tydeligvis alt for bare å bli sett. Jeg fikk kontakt med en eldre gutt som jeg hadde kjent fra barndommen. Vi ble etterhvert kjærester, og jeg flyttet hjemmefra allerede som 15 åring for å bo med han. Jeg ble fort voksen og selvstendig, men samtidig ikke. Jeg ble helt avhengig av han, ettersom jeg ikke hadde noen venninner å støtte meg på. Etterhvert så gikk dette galt, og jeg falt helt på bunnen. Det eneste trygge i livet mitt valgte å ikke være der lenger. Jeg trodde ikke på at dette var slutten, og jeg kjempet i langt over et år på å få han tilbake før jeg endelig forsto at det var over.

Når du var på GMN så følte jeg du beskrev mitt forhold. Jeg var helt hekta på han, jeg klarte ikke være alene og jeg kjempet mot å innse at det var over. Det er en opplevelse som vil følge meg hele livet, og jeg trodde jeg hadde vært av det den gangen.

Etter så mange år med disse følelsene og de dårlig opplevelsene utviklet jeg sosial angst og alvorlig depresjon. Jeg bestemte meg ganske fort at så fort videregående var over skulle jeg flytte. Jeg flyttet til Oslo og startet på sykepleiestudiene i august 2016. Jeg hadde fått meg kjæreste samme sommeren og hadde det egentlig ganske bra.

I november samme år fikk jeg den største nedturen jeg har hatt. Jeg turte ikke dra i forelesning, jeg turte ikke ta bussen og bare det å gå på butikken virket uutholdelig. Jeg kjente ikke igjen meg selv lenger. Jeg ante ikke hvem jeg var. Jeg lå kun i sengen hele dagen. Bare det å gå utenfor soveromdøren min var vanskelig, ettersom jeg bor i et kollektiv. Jeg oppsøkte etterhvert en psykolog og gikk dit jevnlig frem til denne høsten.

24.08.17 gjorde jeg mitt største valg noen sinne. Jeg søkte på kull 6.

Jeg hadde åpnet og lukket mailen hundre ganger før jeg turte å sende den inn. Jeg satt hver eneste dag og sjekket mailen, jeg var så nervøs og så spent på svaret. 08.09.17 kom det endelige svaret, og jeg ble så utrolig glad. Jeg husker jeg gruet meg helt ekstremt til første samling. Jeg hadde en stor klump i magen! Jeg tror jeg var så nervøs at det meste fra dag 1 husker jeg ikke. Selv med noen vanskelige uker i starten på teamet, så har jeg nå funnet min plass. Videre har det nesten bare gått oppover.

Jeg husker jeg ikke turte å gå på treningssenter før jeg ble med i teamjegliker. Det var så mye folk og jeg følte jeg ikke hadde noe der å gjøre. Allerede første treningsøkten etter oppstarts helgen hadde jeg en helt annen følelse. Jeg hadde på meg teamjakken på trening, og for første gang så følte jeg meg trygg! Jeg følte at jeg hadde med meg teamet i ryggen på alle treninger, og det var ikke lenger et problem å dra dit.

Første uken i januar gjorde jeg det slutt med kjæresten. Jeg hadde kjent på at forholdet ikke var rett i lang tid, men jeg var så redd for å være alene. Jeg var rett og slett blitt avhengig av en annen person – igjen. Jeg var avhengig av bekreftelser på at jeg var av betydning for noen. De siste ukene har vært veldig tunge og jeg har kjent den sosiale angsten komme snikende igjen. Men de har også vært noen veldig lærerike uker.

Du, Anette Marie, har lært meg at det er greit å være alene. Vi har godt av å være alene og kjenne på den følelsen av at kjærlighet kommer av oss selv. Jeg har lært meg å bli glad i meg selv og akseptere meg for den jeg er. Det er vanskelig og tungt, men jeg vil prioritere å bli kjent med meg selv på ordentlig.
Jeg sendte en mail til Coach Espen forrige uke hvor jeg informerte om at jeg ikke ønsker å stille i bikinifitness. De siste ukene har gjort at jeg ikke har fullført alle treninger, og resultatene og vekten viser det. Jeg følte jeg ble helt koko og rar i hodet av å se vekten gå opp igjen, og jeg følte meg større en noen gang. Jeg innså da at det å kjempe seg så langt ned i vekt og fettprosent ikke vil gi meg noe godt. Jeg ble skuffet over formbilene og fettmålingene jeg hadde etter jul, selv om jeg har kommet sinnsykt langt på denne reisen. Jeg har tross alt mistet 10 kg på vekta, på så kort tid!

Jeg tenker tilbake på mitt mål med team jeg liker. Det var aldri å stille i fitness, det var å bli glad i meg selv. Og det har jeg blitt til en grad. Jeg er glad i den personen jeg har blitt og jeg liker den kroppen jeg ser i speilet. Det er tross alt meg!

Teamjegliker har forandret hele livet mitt til det bedre. Jeg har faktisk sluttet å gå til psykolog. Jeg har blitt mye tryggere på meg selv og jeg har lært meg å bli glad i meg selv. Jeg har fått høre av kollegaer at jeg stråler og virker så mye lykkeligere – og det er takket være DEG. Jeg sitter her med tårer i øynene og klump i magen, for snart er denne reisen over, og jeg gruer meg så veldig. Jeg er så takknemlig for å ha fått lov til å delta på denne reisen. Jeg har lært så mye av deg, og jeg vil gjerne lære så mye mer.

Helt til slutt vil jeg bare takke deg, Anette Marie. DU er en fantastisk person som kommer til å forandre verden en dag. Du imponerer og inspirerer meg hver eneste dag. Jeg tar til meg alle rådene og tipsene du gir. Jeg vil være deg evig takknemlig for at du forandret livet mitt <3. Tusen takk for at du er du.

Stor klem fra Kjersti.

Se teamjegliker.no for mer informasjon om neste kull.

Et bilde sier mer enn tusen ord. Derfor legger jeg med mange bilder i stedet for mange tusen ord. Vi trener i soloppgang og i solnedgang. Vi poserer, spaserer og mediterer. Teamjegliker Kull 6 storkoser seg i Spania, selv om noen slitne bein er å se blant medlemmene. Dette er ingen kose-trening. Dette er knallhardt og dritbra jobba av både jenter og gutter.

Stedet vi befinner oss på heter Oliva Nova, og ligger mellom Valencia og Alicante. Her er det fantastisk å være på treningsreise. De har golf for proffer, hester kommer med verdensmestere for å konkurrere i sprang-ridning, og fotball-lag kommer for å trene hardt. Her er noe for alle, og vi har forelsket oss totalt i dette stedet. Dette er min syvende reise hit, mens teamjegliker har vært her fire ganger. Kull K3 var de første til å møte denne plassen.

Hele denne Spania-tradisjonen startet med en dialog mellom disse to. Altså, meg og Victoria. Victoria er gift med Luis som eier dette fantastiske stedet sammen med sin familie. Jeg fikk også en god venninne (og hele familien hennes) på kjøpet, og føler meg alltid godt ivaretatt. Victoria og Luis har åpnet hjertene for meg, og det jeg driver med. Jeg er svært takknemlig for å ha disse menneskene i livet mitt. Min spanske familie, kan man vel si.

I går hadde vi litt scenetrening. Jentene kom seg langt ut av komfortsonen og hadde fremføring av seg selv for hverandre.

Du kan bli mer kjent med et menneske ved å ha fem sekunders øyekontakt, enn å prate i en halvtime med vedkommende. Har du prøvd? Vi praktiserte dette også.

Det går en del kampsport i treningen her nede også. Godt å mykne opp i kroppen og svinge litt med hoftene.

Coach Christian Egner og meg. Denne personen betyr alt for teamjegliker, og vi hadde aldri vært der vi er i dag om det ikke var for ham. En svært tålmodig mann som tar seg tid til medlemmene selv om han glemmer å spise maten sin.

I kveld skal vi ut og spise med alle sammen, på restaurant i finklær. Uten mobil. Det er også tradisjon på denne reisen. En kveld hvor vi pynter oss for hverandre, og legger mobilen og resten av verden igjen på rommene. Det er mange som gleder seg, og noen velger å drikke et glass vin, mens andre unner seg en ekstra potet. Coachen har regnet på alt slik at vi får en kosekveld selv om medlemmene er på diett.

Teamleder Anette Marie Antonsen.

Endelig er vi tilbake. Det er sol og 27 grader her nede. Vi hører rykter om snø der hjemme i deler av lander. Ja, ja. Vi har i alle fall sol. Så vet dere det. I går ankom vi dette stedet på kvelden, etter en fin flytur nedover. Vi har shoppet mat og medlemmene har boltret seg godt inn i leilighetene. Matbokser er laget og kjøkkenet er innviet.

Vi har seks dager med sol og glede som venter oss denne uken. Det blir mye trening og det skal ikke mangle motivasjon til å fortsette når vi kommer hjem!

Therese er en liten ringrev som traver rundt med vintage-produkter fra tidligere kull. Tightsen hennes er fra før vi hadde en egen logo til teamet. 🙂

Charlotta fra Kull 6 på morgenøkt i dag tidlig!

På denne reisen har vi med oss Frederik Balthazar. Fantastisk fyr som sprer mye glede og styrer morgenøktene på stranden. Frederik jobber som instruktør på Frontline Academy i Bogstadveien. Jentene får et innblikk i kampsport-verdenen og lærer seg basic teknikker fra blant annet thai-boksing.

Vi er 18 personer på denne reisen, og vi storkoser oss så langt. Turen er lagt opp med morgenøkt på stranden, deretter poseringstrening. Mange timer fri, før vi samles igjen til kveldsøkt på gymet. Jentene benytter også tiden i mellom øktene til å utføre PT-timene sine sammen med Christian Egner. Vi skal avslutte dagene med felles meditasjon sammen med vår mentaltrener Gustav.

Det er deilig å være tilbake her, og vi føler oss absolutt hjemme på Oliva Nova. Nå er det vår fjerde reise hit med teamjegliker, og vi i crewet føler vel at dette er som et second home.

Det er nå over to uker siden oppstart, og både jenter og gutter er godt i gang i programmet sitt. I dette kullet har vi fått en stor godterpose av medlemmer. Vi har for første gang to gutter med oss, noe vi virkelig ønsker å ha mer av. Vi har en danske, en svenske og et kjærestepar. Vi har yngste på 18 år og den eldste på 50 år.

Våre faddere betyr mye for meg som teamleder. Det er mennesker jeg stoler på og setter stor pris på. Som fadder i teamjegliker er man med på samlingene og hjelper til med å organisere, samt passe på at alle har det bra. Det er mine ekstra armer og øyne i flokken.

Du kan se hvem som er fadder i K6 på hjemmesiden vår. Vi har faddere fra K2, K3, K4 og K5. De nyeste fadderne heter Hedda, Marte og Ann Helen. På bildet over ser dere kjæresteparet blant faddere, Mini og Tone.

Nye drakter

Teamet har nye jakker. Medlemmene har grå jakker med turkis logo. Crew har marineblå jakker med hvit logo, og faddere har en ny rosa jakke med hvit logo. Dette gjør det enklere på samlinger da vi straks ser hvem som er hva, i tillegg til at de grå jakkene appellerer litt mer til gutter.

Online Coaching

Bente til høyre, er en av våre Online Coacher. Vi har Bente og Eva Mariann. Jenter med bein i nesa. Eva Mariann har også en rolle som fadderleder, mens Bente er Kreativ Fadderleder. Hvis du ønsker online coaching kan du lese mer om det her.

Over ser dere Trine Losoa, Christina Holter og Marte Stensby fra K4. Under ser du Leonova fra K3 og Hedda fra K5.

Vi har vært på ulike steder ved hvert kull, nesten. I dette kullet holder vi til ved Asker Treningssenter og har fått god plass å boltre oss på. Dette bildet ble tatt da jeg skulle holde foredrag for de nye vennene våre.

Sponsorer

På oppstart med Kull 6 var medlemmene ekstra heldig. Vi ble sponset med mat fra spisriktig.no begge dagene. Ellers har vi to hovedsponsorer. Det er goodforme.no og tights.no. Faddere er i tillegg sponset av Karma.no.

Blant faddere over ser dere Thea Marie fra Kull 3, men i en medlems-jakke. Thea Marie har vært fadder i K4 og K5, men er nå tilbake på skolebenken igjen. Det er godt å ha henne der, og vite at hun faktisk tar tak i sin reise på nytt igjen. Sammen med seg i K6 har hun også ei fra Kull 5 som har valgt å ta den fulle reise gjennom dette kullet også.

Videre i teamjegliker etter endt kull

Vi har fått mange nyheter i teamet, som gjør det mye lettere å være med videre etter at kullet er ferdig. Dette ble veldig for oss å få på plass, fordi det er tøft å si adjø når man har så mye mer å dele. Det finnes tre muligheter å være med videre. Det er videre oppfølging med coach, teamjegliker-medlemskap og Teamjegliker-Elite.

Oppfølging gir muligheten til å stille neste sesong, for de som har en lengre vei å gå. Disse har vi også åpent program for på slutten av samlingene til det aktuelle kullet. Det vil si at nye og gamle medlemmer får møtes og delta.

Medlemskapet åpner for drop-in på måling og posering, men gir også muligheten til å benytte seg av alle fordeler i teamet.

Teamjegliker-Elite er for dem som vil stille aktivt. Aktive utøvere. Disse utøverne får gratis oppfølging og coaching, fordi de ønsker å konkurrere for teamjegliker. De har også egne drakter i tillegg til teamdrakten sin. For å være en elite må du ha stilt to ganger for teamjegliker, eller fått en finaleplass.

Jeg håper dette ga et lite innblikk i hva som skjer bak kulissene. Teamjegliker-familien vokser, men kun til det bedre. Jeg er evig stolt over hva vi har skapt. Og jeg kunne ikke gjort dette uten alle som har bidratt, på godt og vondt. Resultatene jenter har skapt på utsiden av kroppen, er ingenting i forhold til hvordan de har vokst på innsiden. Og mine 19 faddere er levende bevis på dette.

Hilsen
Teamleder Anette Marie Antonsen. 

Tilde Tallaksen er 24 år, forlovet, nybakt mamma og har debutert i fitness. Den sprudlende jenta fra Farsund fikk smaken etter å ha debutert på scenen, til tross for de tøffe dagene hun la bak seg på diett.

Tilde hadde lyst til å prøve noe nytt etter et år i mammaperm og søkte til Teamjegliker – og kom inn.

– ­Jeg var veldig spent, og visste egentlig ikke helt hva jeg hadde i vente. Men jeg visste det ville kreve en hel del! Da jeg dro fra første samling var jeg veldig gira på å komme hjem og begynne med diett og trening med en gang. Jeg var så spent!

For Tilde har prosessen gått litt opp og ned, med mye humørsvingninger. ­­

– Men det var en veldig god følelse å hele tiden mestre noe. Jeg hadde full kontroll over kroppen min og følte meg sterk og sunn.

Familien til Tilde har ikke vært kun positiv til reisen hennes, men har støttet opp under reisen.

– De synes det var litt skummelt at jeg ble så tynn. I slutten var jeg veldig sliten, og da ringte de ofte og tilbød seg å hjelpe til med hva enn det skulle være. Ellers synes de det er kult at jeg har klart det, forteller Tilde.

Da Tilde satt i sminken var hun nervøs, mens vi så en veldig spent jente før hun skulle på scenen.

Kjæresten støttet og vært der for henne hele veien. Og på Prekestolen i sommer skjedde det store. Hun forteller at de hadde snakket om å gifte seg tidligere, men at hun likevel ble paff da han gikk ned på kne.

– Han fridde til meg på mitt verste, så han elsker meg virkelig, ler Tilde.  Vi har bestemt oss for å gifte oss i 2019. Vi har så mange prosjekter på gang som vi vil bli ferdige med først, så vi kan nyte bryllupstiden.

I etterkant er det også for Tilde som for de fleste som har vært på diett over tid.

– Det er rart. Det føles litt tomt. Men er deilig også. Men gleder meg allerede til å starte på nytt igjen for å konkurrere til våren!

Marte Tøften fikk påvist lavt stoffskifte som barn og har alltid vært stor. Hun har alltid vært den største i vennegjengen og i søskenflokken. Nå vil trønderjenta fra Hitra dele den tøffe reisen sin og vise at det er mulig. 

– Sykdommen har på en måte vært en hvilepute for meg. En unnskyldning og en forklaring som jeg har gjemt meg bak når jeg ikke har klart å slanke meg på egen hånd.

Hva gjorde du sommeren 2017?

For fire år siden bestemte hun seg for å ta et grep, etter å ha sett bilder av seg selv. Vekten til Marte viste på denne tiden 120 kilo, men dette skulle bli til et vendepunkt i livet hennes. Ved hjelp av et livsstilskurs klarte hun å gå ned 25 kg på fire måneder ved å sulte seg selv.

– Ingen sunn vektnedgang med andre ord. Jeg holdt vekta stabil i to år, men skammet meg over hvordan jeg så ut med masse overflødig hud på magen. Etter to graviditeter i tillegg til denne vektnedgangen så det ikke bra ut. Alt jeg drømte om var en flat mage.

Høsten 2015 skulle Marte endelig gjennomføre en ordentlig etterlengtet bukplastikk-operasjon. Operasjonen gikk bra, men likevel om den flate magen var på plass, var det noe som ikke stemte.

– Jeg møtte veggen skikkelig på nyåret 2016. Jeg hadde fått den flate magen jeg drømte om, men jeg ble ikke noe lykkeligere av den grunn. Kombinert med mye stress på jobb og i livet generelt, gikk jeg på en skikkelig psykisk smell. Jeg var sykemeldt fra jobb en periode, og måtte innse at mine problemer satt mellom ørene.

Løy om vekta i søknaden

Det tok lang tid før Marte klarte å komme i gang med trening igjen etter operasjonen, og hun begynte å legge på seg igjen. I januar 2017 ble det sendt inn en søknad om å være med i teamjegliker. I søknaden hadde hun løyet om sin egen vekt.

– Da jeg søkte teamjegliker veide jeg 110 kilo igjen. Jeg fikk raskt svar på søknaden min, og takket ja til en plass i kull 5 i starten av februar. Det var denne dagen jeg startet min forvandling. Fram til oppstart med teamet i slutten av april gikk jeg ned 14 kg. Jeg hadde skrevet at jeg veide 100 kilo i søknaden slik at jeg måtte pushe meg selv mot oppstart. Og på vekta første samling, viste jeg 96 kilo.

I løpet av 18 uker i teamjegliker har Marte forandret seg totalt, i følge henne selv. I dag veier Marte 80 kilo! Hun har gått ned 30 kg fra februar til september, og totalt 40 kg fra hun var på sitt største i 2013.

– Tiden i teamjegliker har gitt meg nye venner for livet! Den har gitt meg kunnskap om meg selv, om kosthold og trening som jeg kommer til å ha glede av resten av livet.

De små tingene som for å kunne sitte med bena i kryss eller å kunne gå inn i hvilken som helst butikk og passe inn i hvilken som helst bukse eller kjole, har gitt Marte en deilig frihetsfølelse.

– Jeg er så ekstremt takknemlig for den mentale utviklingen, og jeg kjenner en indre ro nå som jeg aldri har hatt før. Jeg har alltid vært en «pleaser» som har sagt ja til alt og alle for å gjøre andre glad. Dette har gjort at jeg selv har blitt sisteprioritet i mitt eget liv. Jeg har nå innsett at for å ha det bra må jeg være lykkelig med meg selv, her og nå! Jeg får høre at jeg stråler. Og jeg er overbevist om at det handler om den mentale tilstanden jeg har kommet til nå og ikke det fysiske utseende.

Da Marte søkte til Teamjegliker var målet aldri å stille i fitness. Men mestringsfølelsen hun har kjent på de siste månedene, har gitt henne troen på at det er mulig. Så får vi se hva 2018 bringer!

Kan Marte, så kan du også. Søknadsfristen på Teamjegliker Kull 6 er 20.september 2017. Se teamjegliker.no for mer info.

Tekst og foto: Anette Marie Antonsen

Kristina Fillipssveen (25) slet med sosial angst. Å ta kollektivtransport var vanskelig, og selv om hun visste at det var penger på bankkortet klarte hun ikke å bruke det. Kristina bestemte seg for at hun trengte en ny utfordring – sosialt og mentalt.

Kristina Fillipssveen (25) slet med sosial angst. Å ta kollektivtransport var vanskelig, og selv om hun visste at det var penger på bankkortet klarte hun ikke å bruke det. Kristina bestemte seg for at hun trengte en ny utfordring – sosialt og mentalt.

Hun fikk i 2008 påvist lavt stoffskifte. Hun gikk opp 20kg på bare to-tre måneder. Videre fulgte mange år med en kropp i ubalanse. I fjor fikk hun beskjed om at hun var en av de få som ikke kan bli frisk, selv med medisin.

– Men så fikk jeg kontakt med en privat lege som hjalp meg på beina igjen. Etter dette fikk jeg mye av energien min tilbake, så da følte jeg endelig at jeg kunne ta tilbake kroppen min. Nå har jeg overskudd til det, forteller Kristina.

Hun har fulgt med på alle kullene, og har hatt lyst til å melde seg på til hver eneste oppstart. Angsten og manglende energi har stoppet henne, men da hun i vår klarte å samle motet, søke, og kom inn, fikk hun et lite sjokk.

– Jeg skjønte det ikke helt. Brukte mange dager på å overbevise meg selv om at «jo, dette tør du Kristina, dette klarer du». Angsten meldte seg igjen og jeg ville trekke meg, men jeg gjorde heldigvis ikke det.

Kristina hadde lite erfaring med trening og diett fra før, og forteller at det har vært både tøffe og litt enklere perioder siden oppstart.

– Det blir lettere etter hvert når man har blitt kjent med dietten og treningsplanen og man føler seg trygg på den, forteller hun.

Bildet ble tatt på Spaniaturen med teamjegliker i starten på sommeren. Foto: Anette Marie Antonsen.

– Fadderne mine er jeg veldig fornøyd med, de kunne ikke vært bedre. Jeg har lært masse på hver samling, og kommet langt med angsten på denne reisen, sier Kristina. Hun nevner en veldig koselig hyttetur med basegruppa i juli.

Målet til Kristina er å eie sin egen kropp igjen, og å ta vare på seg selv. Å klare å sette seg selv først noen ganger er viktig, mener hun. Fokuset hennes nå er å nyte prosessen og å lytte til kroppen. Hun har ikke planer om å stille, men synes likevel det er utrolig gøy å se forandringene.

– Kanskje jeg en dag klarer å overvinne angsten der også.

Hun trekker frem det positive ved å være med i et team som dette.

– Fellesskapet. Støtten man får. At vi er så mange som står sammen, selv med forskjellige mål. Det er det beste med å være med i Teamjegliker. Til nå har jeg fått masse ny lærdom og erfaring. Nye vennskap. Og det å kunne si at jeg får til det jeg vil. Ja, klart det er mye stress i perioder, men med gode rutiner går det fint. Jeg føler meg så mye bedre og lettere. Trening gjør meg glad nå!

Skrevet av Emilie Frantzen Holm

Pia Katrine Søberg hadde lyst på en skikkelig utfordring! 

Pia Katrine Søberg (23) studerer sykepleie og jobber i hjemmesykepleien i Heidal. Da behovet for å prøve noe helt nytt meldte seg, tenkte hun at Teamjegliker var en fin arena for nettopp det.

Foto: Anette Marie Antonsen. 

– Jeg meldte meg på Teamjegliker fordi jeg synes det så skikkelig morsomt ut å være en del av et team på den måten, og å jobbe mot et slags felles mål samtidig som at det er en individuell reise, forteller Pia.

Hun har fulgt Anette Marie og Teamjegliker på Snapchat siden start, og har alltid beundret samholdet og tryggheten i tidligere team. Da hun fikk beskjed om at hun skulle bli en del av teamet selv, ble hun både glad, overrasket og litt redd.

– Plutselig ble det virkelig. Det var en realitet at jeg hadde sjansen til å være med på det jeg visste kom til å bli en tøff, lang, men også gøy reise, sier Pia.

Pia hadde lite erfaring før Teamjegliker. Hun var veldig aktiv som barn og ungdom, glad i trening og aktiv innen både ski og fotball.

– Men etter at jeg sluttet med organisert aktivitet mistet jeg litt treningsgleden, og greide aldri å få inn en rutine på egen hånd. Enda en fordel med å være med i Teamjegliker, sier Pia.

Stort sett er både familie, venner og øvrig omgangskrets positive til reisen som Pia har begitt seg ut på.

– De synes jeg er modig som har kastet meg på denne utfordringen, og at jeg har prioritert å bruke sommeren på diett og trening. Jeg har nok møtt noen skeptikere også, men stort sett møter jeg heldigvis støtte og positive ord, forteller hun.

Til nå synes hun det har gått greit.

– Klart har det vært tøffe dager, der jeg virkelig har måttet jobbe med meg selv og eget hode. Da har jeg også måttet jobbe mye med egen motivasjon og tenkt på hvorfor jeg ville være med. Men stort sett har det gått greit, og det har vært en utrolig fin reise der jeg har lært mye om meg selv, kjent på mestringsfølelse, treningsglede og glede over å være med på et så fint opplegg. 

Fornøyd med variasjonen
– Jeg synes nemlig opplegget har vært veldig bra. Det som er morsomt er at samlingene er så varierte! Vi lærer så mye forskjellig. Alt fra boksing til meditasjon. Jeg synes også at det er herlig at det er så stort fokus på at det er en selvutviklingsreise, så vel som den fysiske reisen. Jeg har blitt så trygg på meg selv etter alt jeg har lært og vært med på i Teamjegliker. Fadderne mine har også vært supre. Henriette har vært min primær-fadder, hun har vært så fin å forholde seg til. Hun motiverer meg om jeg trenger det, svarer på spørsmål, roser og følger opp, forteller hun.

Pia skryter også av stemningen blant jentene i teamet.

– Vi er jo mange i teamet, og man rekker dessverre ikke å bli kjent med alle. Men jeg synes alle virker som herlige, positive mennesker. Alle jeg har snakket med er kjempehyggelige og imøtekommende. Det er så god stemning! Jentene i basegruppa mi er jeg veldig glad for å ha blitt kjent med, og jeg føler vi har vært flinke til å støtte hverandre og backe hverandre opp hele veien. 

Forbilde
Hun forteller at Anette som teamleder er trygg, tydelig, blid, morsom og omsorgsfull.

– Jeg synes hun gjør en kjempebra jobb. Jeg føler hun ser alle, noe som sikkert ikke er så enkelt på et så stort team. Jeg opplever det også veldig positivt at hun alltid tar seg tid til å snakke med oss i forbifarten eller under taking av formbilder, selv om hun skulle ha det travelt. At man får en klem når man møter henne. Det er også veldig fint at vi alltid kan snakke med henne på samling eller kontakte henne ellers om det skulle trenges. Jeg er veldig fornøyd med Anette som leder. Hun er et forbilde, slår Pia fast.

Målet til Pia var i utgangspunktet ikke å stille på en scene, men dette har endret seg underveis.

– Det store målet mitt var å utfordre meg selv, presse meg ut av komfortsonen, prøve noe nytt. Og fullføre Teamjegliker kull 5. Holde ut i fire måneder. Underveis ble også det å stille i konkurranse en del av målet, og jeg fikk heldigvis klarsignal fra coach Espen til å stille!

Lært mye om seg selv
Å stille krav til seg selv underveis er viktig, mener Pia. Hennes egne krav er å alltid gjøre sitt beste, og å fullføre. Hun forteller at det er veldig viktig for henne å bevise for seg selv at hun kan klare dette. Mestringsfølelsen har hun allerede kjent mye på.

– I tillegg har jeg lært mye om meg selv og hva jeg klarer. Det var jeg håpet på å få ut av dette også. Så får jeg kunnskap om kosthold, trening og egen kropp, og mange nye vennskap! 

For Pia Katrine handler dette om mye mer enn fitness.

– Det beste med å være i Teamjegliker er samholdet, tryggheten og vennskapene. Støtten. Og all input vi får fra hverandre og opplegget på samlingene! Jeg føler meg så heldig som har fått lært så mye forskjellig. Dette handler om så mye mer en bare fitness, og det synes jeg er så fint. Jeg føler meg bra. Jeg føler meg sunn og sterk, det er en herlig følelse. Samtidig er jeg veldig sliten noen dager, men det må en nesten regne med på et slik opplegg. Men jeg føler meg også flink – flink fordi jeg gjør mitt beste og følger treningsprogram og diett.

Tekst: Emilie Frantzen Holm