Ned 16 kilo før oppstart: Silje Alslie – B9K5

– Jeg satt mye hjemme, innestengt for meg selv. Trente ikke og var aldri ute med venner. Var mye sliten, lei meg og orket ingen ting.

Mai 2016 bestemte Silje seg for å endre livet sitt. Da var hun lei av å ha det sånn og ville gjøre en livsstilsendring. Hun startet med hjemmetrening, men meldte seg etter hvert inn på et treningssenter. 

– Jeg fulgte jentene i teamjegliker på Snapchat. Begynte å bruke tips både til trening og kosthold. Etter kort tid så jeg resultater og begynte å forelske meg i trening. Kostholdet endret seg også gradvis og jeg gikk ned 16 kg på to måneder.

Silje klarte å holde seg på denne vekten i flere måneder, men ønsket å få maks ut av treningen.

– Jeg trente sikkert seks til syv ganger i uken. Å legge ned så mye tid og energi på en ting er jo ganske bortkastet om man ikke ser forandring.

Silje, Kristine, Marthe og Lise fra basegruppe 9 i Kull 5. 

Etter å ha fulgt teamjegliker fra sidelinjen ville hun selv bli en den av teamjegliker.

– Jeg hadde fulgt Anette Marie sin blogg over lengre tid, og fulgt teamet på Snapchat. Det så skikkelig gøy ut å være en del av dette, og tanken hadde slått meg flere ganger. Lære om trening og kosthold, samtidig som man blir kjent med nye mennesker som brenner for det samme.

Silje ønsket å utfordre seg selv på det sosiale, da hun ellers er en nokså stille og sjenert person.

Jentene i teamet reagerer forskjellig på det å leve på en diett. Noen finner det greit, mens andre synes det er noe av det tøffeste de har gjort. Men denne jenta har ikke noen dårlig erfaring her ennå.

–  Jeg har aldri hatt det bedre enn etter jeg starta på diett. Jeg har kun hatt oppturer og jeg har det så sinnsykt bra med meg selv! Det vanskeligste må ha vært spørsmål og kommentarer fra folk rundt som ikke forstår hvorfor jeg gjør dette. De fleste drar alle under en kam og tror at diett er sulting og slanking for å bli tynnest mulig. Det er det absolutt ikke.

Mens Silje kjøper og lager all maten sin selv, kan andre spise hva de vil. Dette kan ha vært en utfordring, innrømmer Silje, selv om det er noe hun har lært mye av.

– Jeg har gått fra å være en som småspiser døgnet rundt, til å få en mer strukturert hverdag. Jeg har lært å like masse nytt, og å lage sunn og frisk mat. Dette har vært en selvutviklingsreise. Jeg tenker mer positivt. Jeg ble mer obs på å endre mine egne tanker, men prøver også å påvirke andre til det samme.

22-åringen fra Moss har blitt mer selvsikker og trygg på selv, i følge hennes egen opplevelse så langt.

– Jeg føler at jeg mestret det jeg driver med, og den følelsen har jeg ikke hatt før. Jeg har også fått høre av andre at jeg er glad hele tiden og har mye energi. Jeg orker masse, selv om timene går i ett! Før var jeg konstant sliten og trøtt. Ville bare sove. Nå har jeg blitt mer interessert i mat og hva det betyr for helsa. Interessen for trening og kosthold bare øker, og det er kanskje dette her jeg skal drive med. Da vi snakket om oss selv på den ene samlingen var dette en av punktene jeg nevnte, å finne ut hva jeg vil.

Silje føler hun har vokst mye på kort tid. Fra usikker og negativ, til å like seg selv utenpå og inni. Hun tør utfordre seg selv og lar seg ikke påvirke av andre like lett.

– Fremover har jeg lyst å prøve ting jeg kanskje ikke ville gjort ellers. Samholdet på teamet har vært så utrolig fint. Jeg har blitt kjent med så mange fine mennesker. Alle jentene støtter og hjelper hverandre gjennom det hele. Det å ha sin egen lille basegruppe har også gjort at man føler seg mer sett og inkludert. Takket være jentene på teamet og fadderne har dette bare vært en utrolig reise. Man lærer av hverandre, motiverer hverandre og står sammen for at alle skal greie målene sine.

Det er åtte uker mellom bildene på øverste og nederste rad. Silje ønsker å stille i fitness, men det var ikke planen i utganspunktet. De siste bildene ble tatt i juni, mens neste formsjekk venter henne 12.august.

– Gleder meg veldig til å møte basegruppa mi igjen. Også fadderne og alle de andre i teamet. Og ja, jeg er veldig spent på både min og de andre sin formsjekk!

Du kan nå søke til Kull 6. Sjekk ut teamjegliker.no

 

Tett på Silje Braunsek – B11K5

Silje Braunsek jobber sammen med fadder Marianne Brustad (fra Kull 4) på Rema 1000 på Skiptvedt. Det var resultatene og fremgangen til Marianne som vekket interessen for teamjegliker.

I 2008 spilte hun håndball aktivt, og som målvakt klarte hun å vrikke ankelen på en ball som deretter smalt ned i gulvet. Legevakten sendte henne hjem uten noen bekymring. I 2013 hoppet Silje ned fra et gjerde og fikk vondt i ankelen igjen, men fikk ikke til å gå normalt igjen denne gangen. I en grundigere undersøkelse viste det seg at ankelen var knust. Da hun fikk tilbud om operasjon i 2014 takket hun nei fordi hun skulle på folkehøyskole. I september 2015 opererte hun endelig. Silje brukte tre måneder til å komme seg på beina igjen og sleit mye med balansen.

– Treningsmotivasjonen var på bunn etter at jeg ble frabedt å spille håndball igjen. Jeg meldte meg først inn i et treningsstudio i Skiptvet, men motivasjonen kom ikke av den grunn. De gangene jeg dro på trening var det uten mål eller motivasjon. På sidelinjen så jeg hvor mye Marianne fikk ut av teamjegliker, og det endte i at jeg søkte.

I familien til Silje har det vært en del sykdommer som ofte forekommer av overvekt. Dette var også grunnen til at trening sto høyt på listen.

– Jeg ville ikke bli en av de som fikk sykdommer grunnet vekten, og jeg ville ha et mål jeg kunne jobbe mot. Jeg hadde også gått opp mye i vekt siden jeg ble operert.

Silje ønsket også teste ut sine egne grenser, gå helt ut av den trygge komfortsonen og gjøre noe for seg selv. Da hun fikk vite at hun var med i teamet var det mange følelser som surret i kroppen.

– Jeg sjekket mailen i bilen rett før jeg skulle kjøre fra Fredrikstad og hjem til Skiptvet. Hadde vært hos kjæresten. Jeg satt i gledesrus, forvirring og usikkerhet hele veien hjem. Husker godt samtalen med bestevenninnen min og typen. De visste ikke at jeg hadde meldt meg på. Ingen viste det. Jeg hadde ikke sagt noe, for jeg trodde aldri jeg kom til å få være med. De har støttet meg hele veien!

Og allerede før oppstart knyttet hun bånd med to andre jenter i samme kull. Julianne og Anna.

– Før vi begynte ble vi kjent via Instagram. De har vært hos meg hver samling siden vi begynte, men de kommer også på besøk utenom samlingene. Jeg har fått to gode venninner som jeg vet jeg kommer til å ha resten av livet. De motiverer meg og ringer meg hvis jeg har en dårlig dag. Alle menneskene i teamet og hele reisen har vært så utrolig fin til nå. Vennskap og samhold i teamjegliker må være noe av det fineste jeg har opplevd. På linje med det å klare ting jeg ikke trodde jeg kunne klare.

Fra andre samling på Holmen Fjordhotell. 

Silje har vært knalltøff. Kun tre dager før oppstart fikk Silje vite at mammaen var syk med kreft. Å være med på en reise som dette er ingen dans på roser, og med motgang i det private i tillegg, kan det bli en tøff reise.

– Det å holde motivasjonen på topp når man får livet rett i trynet samtidig. Det må være det vanskeligste på denne reisen. Den dagen jeg fikk vite at mamma var syk, sa jeg faktisk til mamma at jeg ville trekke meg. Jeg spurte henne flere ganger om jeg skulle gjøre det. Hun visste dette var noe jeg hadde gått og gledet meg veldig til, og jeg husker ordrett hva hun sa: 

«Silje! Nå har du satt deg et mål og bestemt at dette er noe du vil. Ikke for andre, men for deg selv. Du har satt deg et mål. Nå syntes jeg du skal stå for det målet og gjennomføre så godt du kan. Så må vi ta en dag i gangen for å se hvordan det går, men du får ikke lov til å stoppe før det ikke går an å fortsette.»

Disse bildene er tatt ved oppstart 29.april og på tredje samling 24.juni. Det er 55 dager som skiller bildene. Vi gleder oss til neste samling, det har skjedd mye siden sist. Målet til Silje var ikke å stille i fitness, som mange andre i teamet. Likevel ser det nå ut til at hun vil prøve å klare å nå en sceneform innen 2. september.
Følg henne på Instagram under brukeren @tjlsiljedb 
 

Teamjegliker Kull 5 reiser til Spania og Oliva Nova

I går, mandag 8.mai, var det avreise til Spania med teamet. Dette er den femte turen jeg har med teamet i Spania, men min syvende tur til Oliva Nova. Det var med vemod jeg våknet til. Hvordan hadde det seg at vi hadde booket denne reisen på akkurat denne dagen? Akkurat ett år etter at vi mistet vår Harald André Flaskerud, som var vår mentale trener. Han er med oss i alt vi gjør, fremdeles. Og som teamleder er jeg faktisk stolt av det jeg har tatt med meg fra ham.

Vi møttes på Gardermoen 10.00 ved Samson i andre etasje. Der lyste et lite hav, eller kanskje en liten fjord, av rosa jakker. Det er ikke vanskelig å finne hverandre. Egentlig ganske så smart med disse rosa jakkene, for det ble enkelt å holde gruppen samlet på flyplassen.

Assistenten min, Therese, er alltid med. Hun var selv med i Kull 2, var fadder i Kull 3 og begynte å jobbe for meg etter Spania-turen med dette kullet. I Spania pratet vi om jobb og fremtid og magefølelsen min sa at denne jente passet perfekt i denne jobben. Og jeg hadde rett. Uten Therese hadde det vært vanskelig å gjøre alt jeg driver med. Vanskelig er feil, det hadde faktisk vært umulig.

Coachen vår, Christian, er med til Spania som alltid. Han elsker solen nesten like mye som han elsker å trene. Han andre, Coachen vår Espen, fikk ikke vært med denne gang. Men vi har også med oss Simen Peter som kjører PT-timer med jentene her nede.

Og det blåste. Fadder Rikke har også vært med i Kull 2, og siden vært fadder i de tre neste kullene. Hun er nok en av dem som alltid kommer til å være med videre. Vi blir sammensveiset, det er det ingen tvil om. Det viktigste for meg som leder, er at faddere er mennesker jeg stoler på og liker. Det er personer som bringer glede, som jeg bryr meg om, som gjør en bra rolle som fadder. Noen faddere kommer og går, noen blir. Og de som blir, de blir.

Mitt siste foto er fra luften, minutter før jeg sovner. Skyene har liksom betydd så ekstra mye i dag. Selv om dette bildet ikke kan reflektere hva morgenen hadde å by på. Skyene ble brutt opp i en milevis lang sprekk. Og der hvor solen trengte seg mellom, lignet det en eksplosjon av kjærlighet. På underlig vis. Og alle tegn på himmelen ble som små lapper fra Harald. Sånn er det vel på dager som dette, er det vel ikke?

Det er på sin plass å minnes en mann som har hatt så mye å komme med til mitt liv. Som teamleder for teamjegliker, betydde han mye. Vi hadde felles interesser og kunne prate inn i det uendelige. Alltid. Teamjegliker ble den perfekte samlingsplassen for å nå ut til flere, på nært hold. Alle som melder seg på dette har noe de ønsker å oppnå. Det handler ikke om utenpå, men det indre universet. Jeg er glad og takknemlig for det jeg lærte.

Første gang jeg fortalte Harald om teamjegliker og ballen som hadde startet å rulle, sa han noe som fikk meg til å forstå mer. Noe som satte navn på nettopp det jeg ønsket å formidle. Jeg hadde ikke forstått det slik, men min opplevelse var nettopp alt som skjedde på innsiden da jeg mestret så meget på utsiden etter min egen mentale reise innenfor fitnessprosjektet mitt.

– Dette handler jo ikke bare om å trene. Dette er selvutvikling. Du har laget en selvutviklingsreise. 

Jeg savner deg, Harald. Men jeg er glad for at jeg har disse videoene å se på. Det hjelper litt. Det er koselig å se deg, høre stemmen din og mimre. Og hver gang jeg ser disse videoene, forstår jeg mer av hva vi holdt på med.

Se videobloggene til Harald og meg her.

 

Historisk oppstart med Kull 5

08.00 stod der 80 medlemmer og ventet på gårdsplassen utenfor Holmen Fjordhotell. Faddere stod klare med plakater for å samle sammen basegruppene sine. Denne helgen har ikke vært annet enn fantastisk. Med god planlegging går det meste i orden, og dette hadde vi virkelig jobbet med før den store helgen. Det er deilig å se at ting fungerer, og det er med varmt hjerte jeg leser tilbakemeldingene fra våre nye jenter i teamjegliker K5. Her er et bildedryss fra dagen.

Treningssenteret vi trener på heter Ordentlig Gym og ligger i Asker. Sjekk siden deres her.

#capsenjegliker får du kjøpt HER.

TeamJegLikerKull5-web-205.jpgTeamJegLikerKull5-web-201.jpgTeamJegLikerKull5-web-204.jpgTeamJegLikerKull5-web-208.jpg   

#posenjegliker får du kjøpt på tingjegliker.no

Dette er teamjegliker Kull 5. Jeg er stolt, ydmyk og takknemlig. Dette er jenter jeg liker. Og noen gutter. Dette er starten på et eventyr for veldig, veldig mange.

 

Jeg vil fortelle deg et lite eventyr

Hei, jeg heter Anette Marie. Mye mulig du kjenner meg, mye mulig du har fulgt bloggen min anettemarie.no i mange av de 10 årene jeg blogget der. Men så er det mulig at du aldri har sett meg før, men leser disse ordene nå. Jeg vil fortelle deg om hva som gjør at jeg står akkurat her.

«Man skal våge det man ikke tør.»

Det er mottoet mitt. Jeg lagde det en gang for lenge siden, og jeg har levd etter det siden. Vel, noen ganger har ting hindret meg i å gjøre hva jeg har ønsket. Forhold. Det er en tullete greie å la et menneske du mest sannsynlig ikke lever livet ut med, ødelegge for deg. La meg presisere at det ikke er det mennesket som ødelegger for deg, men du selv.

Det er valgene vi tar, hver eneste dag. Det er valget om å tenke positiv, eller negativt. Valget om å gå seg en tur når man føler at det hadde vært bra, eller likevel bli sittende på sofaen og se på noe hjernedødt på tv. Eller for all del, sitte og se på Facebook og lese om alle de andre som gikk på tur, eller bare ble hjemme og så på hjernedød tv.

Valg er noe du kan ta god nytte av hvert minutt, hver time, hver dag. Du har millioner av valg du tar gjennom tiden. Alt fra hvordan du pusser tennene, hva du tenker på mens du pusser tennene, hva du velger å gjøre etterpå.

Jeg tok et valg i 2012. Jeg satset høyt. Etter to år på journalistikk mente jeg det var på rett sted å starte et aksjeselskap og åpne en stor nettbutikk som skulle hete tingjegliker. Dette på samme tid som skole, jeg og tre andre jenter hadde en egen realityserie som het Tigerstaden, og jeg jobbet som programleder for TV8 og hadde bloggen, foto og datteren min. Ja, da tenkte jeg det var riktig. Etter en stor kjendisfest som ikke minte om annet enn suksess, gikk det kort tid før alt raste og hele tingjegliker ble vekk over natta. Det var en enorm smell for meg som hadde startet dette med en annen, ved hjelp av et forbrukslån på 400.000 kroner hos DNB som hadde tro på oss. Men dette er en annen historie. .

For noen år siden, nærmere sagt 2013, fikk jeg litt nok av Oslo på et tidspunkt. Jeg bodde alene med jentungen, levde fra hånda til munnen og brukte hver eneste økonomiske mulighet til å reise rundt i verden. Men nå hadde jeg fått smaken på noe nytt. Jeg ville bokse. Glad for at jeg er så spontan som jeg er, for på to dager bestemte jeg meg for å flytte ut av byen og en uke etterpå hadde jeg funnet et hus å leie i Lørenskog. Jeg tok med meg jenta på fire år og flyttet. Det var fra kjendisbyen med fest og tilgjengelighet uke inn og ut, til å slette Facebook, være mer for meg selv og virkelig bruke tid på gymet for å bokse.

Etter hvert sjonglerte jeg inn litt av det jeg hadde fått i Oslo, og det nye utenfor byen. Jeg begynte å bli bevisst på mer rundt meg, men hadde fremdeles den dårlige delen av å bli altfor avhengig i et forhold. Altså, at jeg legger meg under for alt for å beholde freden og lar det gå på bekostning av meg selv.

På et tidspunkt bestemte jeg meg for å klare å ha det bra alene, uten gutter, uten menn. Og fra en tilfeldighet (ingenting er tilfeldig) til en annen, møtte jeg mennesker som beriket livet mitt. Jeg fikk en venn som hadde gitt bort alt han eide og hadde, og satt på gulvet hjemme uten noe som kunne stimulere ham fra det ytre. Der satt jeg noen ganger i seks timer og pratet med ham. Noen ganger var det lang stillhet i tilfredstillelse. Ingen klokke skulle si når jeg måtte gå. Det måtte jeg selv kjenne på, når jeg ville gå. Vi hadde et telys og varm te. Det var som at jeg skjønte at det er noe vi har mistet i oss selv når vi lever så mye utenpå og med alt annet der ute.

Tilstedeværelse. Det tiltrakk meg i en enormt stor grad. Jeg valgte å brenne alle gamle skolebøker som jeg har drasset på fra tid til annen. Jeg begynte å kjenne bagasjen. Hvorfor skal jeg dra med meg fortiden? Når ser vi på våre gamle skolebøker? Når vi flytter og skal plassere dem fra en bod til en annen. Da tar vi den opp og smiler og ser hvor flink vi var, før vi pakker det vekk i ti nye år. Dette var en befrielse å gjøre, selv om noen tenkte det var litt rart.

Og helt siden jeg begynte å slippe taket i normene og la mitt rare meg komme til overflaten, så har jeg kjent på noe helt fantastisk. Desto rarere jeg er, desto mer elsker jeg meg selv. Jeg begynner å slippe meg selv frem fra alle de lagene med påvirkning man drar med seg i oppveksten.

Det huset som vi leide, skulle selges. Det var helt krise. Jeg var 28 år og hadde aldri eid en leilighet eller hatt annet enn veldig mye studielån. Jeg var alenemamma og selvstendig næringsdrivende. Det fantes ikke håp i noen bank, selv om jeg ikke hadde en eneste anmerkning og hadde betalt alt av regninger og utgifter i mange år. Dette ble en liten krise for meg, da jeg ikke ønsker å bli den mammaen som flyttet uendelig mye med ungen min.
Pappa involverte seg og hjalp meg med å få et lån. Jeg skiftet bank til en lokal bank. Det beste jeg har gjort. Og kun med navnet til pappa på papirer, så klarte vi å få et lån som jeg selv betjente. Jeg måtte også ansette meg selv i mitt eget selskap, noe som gikk bra. Jeg hadde jo kommet til det punktet hvor jeg faktisk kunne leve av å blogge, i tillegg til at jeg fotograferte en del bryllup og veldig, veldig mange nyfødte babyer.

Jeg totalrenoverte leiligheten. Det var da jeg opprettet Snapchat. Jeg hadde ikke mulighet til å blogge nok, og tenkte at det var en god idé. På to dager hadde jeg 3500 følgere som fulgte hele oppussingsprosessen tett. Det var alt fra å pusse tenner 5.30 til å diskutere med pappa. Jeg delte alt, og det var kjempemoro. På dette tidspunktet var det ingen andre enn meg som hadde gjort dette, og Snapchat-kontoen vokste i rekordfart. Det var kjempemoro å «blogge» live på denne måten og jeg fikk leserne til meg på en helt annen måte.

Etter tre og en halv uke hadde jeg totalrenovert og flyttet inn i min aller første leiligheten. Min leilighet. Det var stort. Og en trygghet som føltes deilig. En liten milepæl, selv om jeg fremdeles var meg.

En venn til en annen, og plutselig var det en nyttårsaften selveste Christian Egner havnet hjemme hos meg. En liten gruppe menneske hvor ingen kjente andre enn meg, men jeg kjente heller ikke Christian så godt. Han fra en fitness-verden jeg aldri hadde kjent noe til, jeg fra et løfte til meg selv om å komme meg videre fra et forhold hvor jeg ikke klarte å være meg selv helt fullt ut.

Kunne jeg klare de greiene der? Fra vin og veddemål og et konkurranseinnstinkt ovenfor meg selv, endte jeg med å starte på en knalltøff diett fem dager senere og trene daglig med vekter. Jeg hadde jo trent, jeg hadde også tatt en PT-utdannelse. Men jeg hadde ikke trent på dette nivået overhodet. Det var å kjøre seg maks hele veien på trening. Denne mestringsfølelsen hadde jeg ikke opplevd tidligere i livet, og jeg har opplevd mye.

Plutselig stod jeg der på stua mi, med et fit kropp jeg aldri hadde relatert meg til eller turt å drømme om. Jeg hadde vel aldri turt å tenkt at jeg kunne vært som en av dem på bildene som hadde en fit kropp. Ikke hadde jeg lengtet etter det heller, men jeg visste at veldig mange gjorde det. Forholdet til kroppen min er avslappet. Jeg tåler gå litt opp i vekt og litt ned i vekt, uten at det ødelegger dagene mine. Det er så klart kult å være i form, men det forandrer da ingenting på innsiden av meg likevel. Det var ikke den delen som endre meg mest heller. Det var selvstendigheten jeg følte. Jeg var trygg i meg selv og ble tøffere. Jeg hadde sprengt noen barrierer, pushet meg både mentalt og psykisk, testet hvor mye disiplin jeg hadde i meg.

Og tanken streifet meg, ikke bare én gang, men flere: Hvorfor er det ikke flere som vet dette? Hvorfor kan vi ikke dette? I løpet av 3 måneder og et par uker, hadde kroppen min endret seg totalt. På så kort tid gikk jeg fra å være normal, til å kunne kategorisere som fit. Lørdag var duket for konkurranse, og bak alt som skjedde hadde jeg fått vite at jeg kom til å føle en enorm ensomhet når dietten var over. Man går i flere måneder i en boble, men plutselig er bobla sprukket og du står der og gaper over hva du enn du vil av mat, uten at det egentlig var som man hadde gledet seg til.

Konkurransedagen var en opplevelse jeg ikke hadde sett maken til, og jeg hadde kun meg og de som reiste med meg. Ja, det i tillegg til God Kveld Norge og VG live som fulgte meg gjennom hele dagen. Jeg var klar bak scenen 09.00 på morgenen, men gikk ikke på før 21.00 på kvelden. Energien min var på topp gjennom hele dagen, og rett før var der noen nerver som tok meg og mulig litt angst. Jeg overlevde uansett og synes det var kult å vise dem som lo da jeg startet på prosjektet.

Dagen derpå stod jeg hjemme i min leilighet helt alene. Jeg hadde lyst å la andre oppleve dette. På reisen min hadde 12.000 personer fulgt meg daglig via MyStory på Snapchat. Og dette i starten når Snapchat og Influencers ikke hadde blitt helt tema ennå. Jeg skrev et innlegg, og spurte hvem som hadde lyst å bli med i teamjegliker. Fra før av hadde jeg selskapet og Snapchat-kontoen «tingjegliker». Nå ville jeg lage et team jeg liker. Jeg kontaktet Christian for å høre om han kunne laget et opplegg med diett og program og sånt, hvis jeg klarte å samle et team.

Spontan som jeg er, postet jeg innlegget kvelden etterpå. Dette skulle jeg gjøre for å fylle den ensomheten som jeg hadde blitt advart mot. Dagen derpå var mailboksen min fylt med 150 mail. Det var jenter fra over alt som sendte inn bilder og tekst. Vi endte opp med å ta inn 13 personer som vi skulle følge opp mot høsten.

Det har vært store bølger av lykke, men også snev av å bli oppgitt når det  har kommet motgang. Det har aldri vært et alternativ å gi seg.  Dette teamet har bydd på mye, men det har aller mest gitt meg gleden av å gi noe til noen andre. De vennskapene som ble til fra starten av, og de forandringene noen fikk i livet sitt. Jeg gjør noe som betyr noe, og det betyr noe for meg. Intensjonen min er kun god. Og de gangene motgangen har stått på som verst, da har jeg tatt meg tid til å tenke meg om for å roe frustrasjonen. Hva er min intensjon i dette? Jeg vil aldri utnytte noen, jeg ønsker oppriktig å ha et tilbud som kan endre liv til det bedre. I dette teamet får jeg samlet mennesker og jeg kan gi dem nøkler til å endre livet sitt sammen med nye venner. Så klart ønsker jeg suksess i business som andre, men aldri uten at det gir meg noe innvendig.

Kull 2 ballet seg på for oppkjøring mot våren og jeg hadde dratt inn Harald André Flaskerud for å hjelpe meg med det mentale. Det var han som fikk meg til å forstå at dette var en selvutviklings-reise. Og å få ham med, gjorde meg tryggere på at vi også jobbet med det indre. Ikke alle tåler dette, selv om jeg taklet det bra. Jeg stilte ikke mer etter første konkurranse, men det var heller ikke konkurransen det handlet om for meg. Det var mestringen jeg hadde opplevd, som forandret meg. Som lærte meg å sette ned foten og stå opp for meg selv.

I morgen starter Kull 5. Før jul sluttet jeg å blogge. Bloggen i seg selv var mer enn god nok inntekt for meg alene, men magefølelsen min fortale meg noe annet. Jeg skulle vie oppmerksomheten mer mot teamjegliker. Teamet har vokst fra å ha en Coach, til å ha to. Espen Arntzen har kommet inn i teamjegilker, og skal ha diett og program-ansvaret for halve teamet, mens Christian Egner har ansvaret for andre halvdel. Jeg føler meg privilegert. Jeg har organisert helgen som inneholder totalt 108 mennesker inkludert alle i crewet og bak og faddere. Faddere, det er jenter som tidligere har vært med, som står for teamet, og som er en del av oss videre og støtter de nye ferske som kommer inn.

Så, jeg vil bare dele dette av to grunner. Den ene for å forklare hvordan teamjegliker egentlig oppstod. Den andre for å vise at det er mulig. Jeg gjorde veldig mye i mange, mange år. Hadde det veldig moro. Men selv da visste jeg ikke kraften av å ha tro på meg selv sånn på ordentlig. Det har jeg nå.

Kan jeg, så kan du.

Les mer av historien og se mange bilder fra prosessen, HER.